Sigurd er min kjæreste, samboer og bestevenn. Han studerer molekylærbiologi ved universitetet, noe som gjør ham fryktelig mye flinkere enn meg i stort sett alt. Han bruker hele tiden båndbredden vår på å laste ned nye spill som det viser seg at han ikke liker i mer enn en ukes tid, så det er jammen bra jeg er glad i ham. Ellers lar han meg sjefe når det gjelder både interiør og mat, noe jeg er svært takknemlig for.

Hilde har jeg nå kjent noen år, og av alle steder å møtes, var vårt sted Blink. Der ble vi gradvis kjent gjennom å sende blink-post til hverandre, og etterhvert utviklet vi et tosidig klagemur-forhold som i grunn har holdt seg ganske så ved like. Jeg traff Hilde for første gang da hun kom på besøk fra Kristiansand til Kongsberg – vi brukte hele helgen på å sove, så jeg antar du kan si at vi klikket med én gang. Hilde studerer psykologi her i Bergen, og ikke bare det, men etter jul flyttet hun til min store glede inn i nabolaget vårt. Denne jenta er både nydelig, omtenksom og morsom, og jeg er evig glad for at hun bor her.

Hilde har to ildere, Koda og Indi.

Hilde har også en kjæreste som heter Sebastian, og som studerer filosofi på andreåret. Han er en uttømmelig kilde av informasjon, og har meninger om det meste. Sebastian er her fra byen, og snakker derfor Bærrrgensdialekten, noe som i kombinasjon med hans mumling og min dårlige hørsel gjør at jeg ofte må si “Hæ?”. Jeg traff Sebastian for første gang på togstasjonen i Kongsberg, i omtrent tyve sekunder, og da var jeg både nervøs og bekymret. Det viste seg at Sebastian ikke var det minste skummel, faktisk ganske hyggelig - og riktig så pen med hanekam.

Morten og jeg fant en felles lidenskap i IT-timene på videregående, noe som endte med uttallige merkelige samtaler og latteranfall gjennom skoledagen. Til alles store glede studerer også han i Bergen (informasjonsvitenskap, selvsagt), og han er både titt og ofte innom Frydenbøveien 14 for å spise, se på film, diskutere ustabile teorier eller rett og slett bare være inventar. Morten er avhengig av fredagspizzaen og lørdagskyllingen sin, noe jeg antagelig aldri kommer til å slutte å gi ham helvete for. I studentboligene der Morten befinner seg, kan man også finne Stian i første etasje, der han spionerer på de som går forbi vinduet hans, og tenker på aper. Stian har vært en venn av Sigurd siden han var liten, og slår gjerne følge med Morten når det er på tide å stikke innom oss. Det er ikke rent sjeldent vi ender opp med å snakke om aper når Stian er på besøk.

Britt er desidert en av de aller viktigste menneskene i livet mitt. Et av de få menneskene jeg alltid tåler, og som alltid tåler meg. Britt er min sjelevenn og øyesten. ”Jeg kan reparere deg, og du kan fikse meg.” Nå må hun bare forte seg å bli ferdig med videregående, så hun kan flytte til Bergen og holde meg med selskap.

Mette skulle flytte til Bergen for å studere juss og rettsvitenskap, men endte på en finurlig måte opp med å studere kommunikasjonsteknologi i Trondheim. Vi begynte på skolen sammen i 1994 med liten kjennskap til hverandre, men innen 1996 var vi så godt som sydd sammen i hoften – og slik holdt det seg godt inn i videregående. For meg representerer Mette store deler av barndommen min, og på grunn av alle minnene vi har sammen, har vi et helt spesielt bånd mellom oss som antagelig aldri kommer til å forsvinne. Når jeg og Mette tilbringer tid sammen ender det som regel med et sprøtt resultat og alt for lite søvn.

Marita endte opp i Oslo, der hun deler leilighet med Natalia mens hun studerer grafisk design ved NKF. Dette er også en jente jeg har tilbrakt store deler av barndommen min med – hver gang den nye skoledagboken kom ut, løp jeg hjem til henne hvor vi fylte ut hver vår med omhu. Vi dro på BSB-konsert sammen ,og vi kledde oss ut og avbildet hverandre som Spice Girls sammen. Vi sang ”When you believe” sammen, og en gang satte vi til og med fyr på kjøkkenet hennes sammen. Akk, de gode gamle dager.

Marlen bor også i Oslo, der hun tar privatistfag mens hun jobber på Rema. Marlen er veldig glad i å reise fra meg, - gjerne over Atlanteren, til USA eller Canada, og det er noe jeg ikke alltid har vært like begeistret for. Marlen var bestevenninnen min gjennom hele barndommen og ungdommen, og selv om vi har glidd litt fra hverandre på grunn av avstand, betyr hun fortsatt utrolig mye for meg. I det siste har vi funnet en delt lidenskap i stand-up-komikere, og hun var med meg for å se Pablo Francisco live høsten 07 – en uforglemmelig opplevelse. Foreldrene våre finner stor glede i å kalle oss et ’gammelt ektepar’ når vi er sammen, en beskrivelse jeg antar er gaske passende.

Katrine traff jeg på videregående – blikkene våre møttes over klasserommet en gang i løpet av GK, og dermed var skaden skjedd. Jeg er ganske sikker på at det er umulig å se på Katrine uten å bli glad i henne. Til tross for hennes veldig passende russenavn, ’Sneipen’ (mer røykfylt bil skal du lete lenge etter), og hennes intense trang til å dele informasjon mange priser seg lykkelige for å ikke vite, forguder jeg denne jenta. Katrine befinner seg fortsatt på Kongsberg, der hun til daglig jobber på Meny, men for tiden har mammapermisjon – for den 13.10.07 kom nemlig lille Lars Fredrik til verden, og gjorde både Katrine og Arvid til svært stolte foreldre.

Trude kjenner jeg på en måte jeg ikke føler jeg kjenner noen andre. Vi møtte hverandre gjennom Britt for noen år tilbake, og jeg falt pladask for personligheten hennes - selv om det selvsagt hjelper at hun kanskje har verdens søteste ansikt. Vi har ikke truffet hverandre særlig mye siden den gang, men når vi gjør det føler jeg meg aldri sjenert eller utilpass, for hun får meg alltid til å føle meg helt inkludert og trygg på meg selv. Vi er ganske ulike, men akkurat like nok, og jeg vet at hun er der om jeg skulle trenge det. Trude og kjæresten hennes, Ronny, venter tvillinger i slutten av mai/begynnelsen av juni! Det er noe jeg gleder meg forbi all fornuft til.

Cecilie traff jeg på Bjerkely folkehøgskole, der vi knyttet bånd gjennom dårlig humor og samme internat. Gjennom året ble det mange eventyr på oss to, blant annet brukte vi hele vinterferien + en prosjektuke på å reise først til Sykkylven, og deretter til Kongsberg. Cecilie har en fantastisk musikksmak, som jeg alt har stjålet fra, og gjerne skulle stjålet mer fra. Hun er dessuten det eneste mennesket jeg kjenner som er i stand til å ”ordne seg” i et kvart døgn. ”Cheers, darlin’! Should’ve kissed yooou!” Sammen med Maren, en utømmelig kilde av energi og latter som har en unik evne til å få andre til å smile når det skulle være; og Paula, vår lille hønemor som passer på alt og alle, ble det mye internhumor mellom oss fire. ”What is this?! A center for ants?”

Jeg er dessuten medlem på et forum jeg og Morten laget i IT-timene, populært kalt ”forumet” eller ”Skadd.org”. Det ble en litt tilfeldig sammensetning av mennesker, hvor noen venner inviterte sine venner, og innen vi låste registreringsmulighetene satt vi med en god gjeng på litt under tyve stk. Her har jeg blitt godt kjent med mange, men det er rett og slett for tidkrevende å skrive om alle som ikke aktivt er en del av hverdagen min. Derfor vil jeg rette en liten hilsen til Audun, Christine, Daniel, Henrik, Mathias, Mats, Rune og Vegard - dere er herlige, og gjør hverdagen mye lettere å komme gjennom.

Hjemme i Kongsberg bor min mor, Anne-Grethe og min far, Stig. Søsteren min Kari-Anne (38) bor i en leilighet i underetasjen deres. Hun er min favorittsøster (sett bort fra at hun er den eneste), har alltid en klem på lur, og sympatiserer alltid med meg når jeg blir frustrert over foreldrene våre. Jeg har dessuten to storebrødre: Stein (42) bor med sin kone, Mette, i Kongsberg. Han har stått for store deler av oppdragelsen og utdannelsen min, blant annet ved å fôre meg med gode bøker fra jeg var så liten at jeg egentlig ikke forstod hva som foregikk, lært meg å skrive dobbeltkonsonanter mens jeg enda gikk i barnehagen, og ikke minst vært en tålmodig og vanvittig flink kjørelærer frem til jeg fikk førerkortet (på første forsøk!). Arve (40) er gift med Kjersti, og han har jeg nok fått noen litt andre sider fra. Fra jeg var liten har han fortalt meg skumle historier, ertet meg og holdt meg fast godt fast med én hånd mens han kilte meg med en annen. Som en bisarr motsetning til hans sterke trang til å erte meg (noe jeg faktisk synes er morsomt, innerst inne - bare ikke si det til ham), er han også verdens aller snilleste. Fra ham har jeg dessuten fått fire små nieser og nevøer: Julie (16) som jeg vokste opp med mer som en søster enn en niese, og som jeg dermed har fått et utrolig nært forhold til, og som deler akkurat de samme drømmene som meg; Hanna Sofie (8), den snille, omtenksomme og rolige; Karen Oline (6), den spinnville og utspekulerte; og Håkon Oliver (2) som ligger an til å bli Drammens største sjarmør med sine lyse lokker, mørke vipper og store, blå øyne. Familien min er helt grenseløst flott, og jeg kunne absolutt ikke vært heldigere.