Én og en halv vodkaflaske og en flaske tyrkisk pepper senere var Rune ikledd BH og lenket fast til sengen min med sorte pusehåndjern.

Det er ålreit!
- Rune, hvert femte minutt i går

PS: Jeg var dødelig forelsket i Rune fra første klasse til sjette klasse på barneskolen, så dette er jo en slags drøm som kommer i oppfyllelse. Sett bort fra BHen, kanskje…

I dag ville ikke blodårene mine være med på å leke hos legen. Etter å ha spurt, trykket, forklart og sjarmert både foten min og meg (det er noe med unge velutdannede menn med sjokoladebrune øyne, og det at de kan reparere meg…) sendte legen meg inn til blodprøvetakning for allergi. Stikk, stikk, smerte, stikk, stikk, og inn kom en ny bioingeniør. Stikk, smerte, stikk, og inn kom legen min; visstnok fordi han har spesielle evner når det kommer til gretne blodårer. Etter å ha dasket meg opp og ned på begge armene fant han ut et godt sted å stikke ville være håndbaken min - en idé han forlot så snart tårene vellet opp i øynene mine og underleppen min begynte å skjelve. Det er fint å ha leger som er villige til å inngå kompromiss, og vi fant ut at håndleddet var å møtes på midten. Så nå sitter jeg her, syv hull og en splitter ny evne til å gli inn i rollen som sprøytenarkoman rikere - og med en bomullsdott på venstre side av høyre håndledd som bevis.

Ellers dro jeg på apoteket for å shoppe, og kom hjem med to typer støttebandasjer, allergitabletter og betennelsesdempende. Jeg er ganske fornøyd med dagens fangst, og den ene støttebandasjen var til og med på salg. Forter du deg, får du kanskje tak i en selv.

Nevnte jeg at jeg er tilbake i Kongsberg? Siden Mette, som jeg ikke har sett siden jul, kom hjem har jeg vært med henne i 28 timer relativt sammenhengende. I går så vi Across the Universe med moren og faren min etter å ha bakt R.O.O.M.s berømte gulrotkake, og selv om det antagelig er tyvende gangen jeg ser den, blir jeg fortsatt bare enda mer glad i den for hver gang.

To ting som irriterer meg grundig om dagen:
1. Overskriftene i sidestolpen på bloggen min har lurt til seg en liten feil, og uansett hva jeg gjør, finner jeg ikke ut hvor den ligger - derfor ser de aldeles ikke ut som de skal, og det er ikke pent.
2. Kameraet mitt er tomt for batteri, og laderen min er borte vekk, så de eneste bildene jeg får tatt er med webkameraet mitt. Selvsagt klør det i fotofingeren når jeg ikke har mulighet til å ta bilder, sukk.

Én fun fact om Trine:
1. Jeg har ikke noe problem med sprøyter i seg selv, eller det å ta blodprøve. Jeg er derimot livredd for å få satt sprøyter, for jeg tåler ikke delen hvor de presser væske inn i meg. Det blir for sykt for meg. Jeg er litt på gråten bare fordi jeg skriver om det nå. Så lenge sprøyter trekker noe ut av meg klarer jeg meg ganske fint, og har bare begrensninger når det kommer til hvor det skal tas fra.

Jeg finner opp ord i overskriften min i dag, men med god grunn: I går natt siden kom Sigurd og Stian utfor noe ganske spesielt, så dette innlegget skal verken være om meg eller av meg. Jeg har rett og slett stjålet det de alt har skrevet om det, og tenkte å dele det med dere.

Stian skriver:
Jeg og Sigurd hadde vært på fest, og hadde akkurat spist en 60-kroners megapølse. Vi kom gående over Puddefjordsbroen gode og fornøyde. Sigurd bestemmer seg for å følge meg hjem. På veien legger vi merke til en person bak oss som gradvis tar oss igjen og går forbi oss før vi tar trappen ned før selve Damsgårdsveien. I Damsgårdsveien kan Stian legge merke til en bil med en person som lener seg inn i døren på bilen. Når vi passerer bilen ser Stian en person gå vekk i hurtig gange med et kamera rundt skuldrene. Vi går så videre som ingen skade skjedd.

Vi går kanskje tyve meter før vi hører rop fra en tilsynelatende frustert og gal mann. Vi kan se en mann med pistrete hvitt hår med store rare briller løpe etter oss, stereotypen på en eksentrisk professor. Han tar tak i sekken til Sigurd og spør om vi har tatt noe og om vi har noe i sekken. Jeg og Sigurd tror at han er helt sinnsyk og trekker oss unna. Når han forlater oss løper vi alt vi kan.

Det som så skjer er at mannen kjører etter oss i bilen sin og stopper og forklarer oss at han har blitt ranet (av mannen som Stian observerte lente seg inn i bilen og passerte oss med det store kameraet). Han ber oss sette oss inn i bilen, men vi er skeptiske siden vi tror han er steingal. Vi gir han en mobil slik at han kan ringe 112, og da skjønner vi at han faktisk har blitt ranet og at det er vi som er mongo og ikke ham. Etter en stund blir vi enige om å bli med ham i bilen for å dra til politistasjonen for å avtale en vitneforklaring. I bilen spør jeg (Stian) om hvordan hendelsesforløpet har utartet seg, og han forklarer at han har fotografert noen biler ved bobilplassen når noen kommer inn og stjeler et kamera fra bilen hans. Jeg (fortsatt Stian) kobler da 2 + 2 og skjønner at han (som vi sitter i bilen med) har vært med på TVNorge-programmet Norges Herligste og at han har en interesse for å fotgrafere bilskilt.

Sigurd skriver:
Imponert over Stians Norges Herligste-skills, og litt forvirret over at Stian kommer med et gledeshyl i baksetet mens mannen i førersetet er frastjÃ¥let tingene sine, snakker vi gradvis videre med ham. Vi kjører mot politistasjonen, og jeg hÃ¥per intenst at vi ikke krasjer. Prater om litt av hvert, og prøver Ã¥ gi ham trøst sÃ¥ godt vi kan. Fyren er veldig interessant, men samtidig ganske sær. PÃ¥ politistasjonen kommer vi inn, og han avgir forklaring til en politimann. “Ikke sÃ¥ mye vi kan gjøre”. Norges Herligste akker seg over at han ikke lÃ¥ste bilen de to minuttene han var borte fra bilen (for Ã¥ se etter interessante bilskilt, antar vi). Jeg presterer Ã¥ skrive noen krÃ¥ketær med navn, telefonnummer og adresse med kalde hender. Stian legger igjen navn og telefonnummer.

Etter en lite givende samtale med politimannen, går vi tilbake i bilen, der vi kjører tilbake. Jeg, Sigurd, bestemmer meg for å teste ham, og spør hvor KT kommer fra. Kongsberg, svarer han. Imponerende kar, skikkelig koselig. Etter en stund slipper han oss av ved Damsgård, og jeg ønsker ham lykke til. Et ukomfortabelt langt håndtrykk følger. Jeg tør påstå at jeg trykket hånden en 20-30 sekunder, mens jeg sier at jeg håper alt ordner seg. Stian får ingenting annet enn et vink. Bra jeg satt foran, for dette er godt anektdotemateriale. Litt av en karakter.

Kort oppsummering fra Stian:
Jeg og Sigurd går langs veien, en person går forbi oss, lener seg inn i en bil, stjeler et kamera stikker avgårde mens vi passerer. Vi er de eneste personene på veien slik at vi er de eneste tilsynelatende skyldige. Rar mann anklager oss for å være tyver siden Sigurd går med sekk, han skjønner at vi ikke er tyver, vi skjønner at han ikke er gal, men faktisk en av Norges Herligste, vi hjelper ham ved å skrive under som vitner.

I dag har min indre klokke gått fra 08 til 16 til 12 til 23 til 18.

Fordi jeg om mindre enn to timer skal stå ferdigpakket utenfor Hildes studenthjem for å reise hjem til Kongsberg i to uker, sitter jeg heller her og skriver meningsløse ord på rekke og rad heller enn å begynne å pakke. En liten, slem del av meg har det morsomt med å tvinge ut tanker som «Pah, hvem trenger vel å pakke? Du skal bare ha med stasjonærdatalaptopladereledningersåmyeklærdufårmeddegog…» Så da blir jeg sittende her. Jeg lurer på hvor lenge.

At jeg alt har brukt åtte minutter på å stirre dumt på det hvite feltet under forrige setning er kanskje en indikasjon på hvor ekstremt uvillig jeg er til å sette i gang med ting. Vil noen låne meg litt selvdisiplin?

«There was something about a cup and a sword and a tree and a green hill…»

Bilde: © xkcd

Det var noe om en taxi, en koffert, en prest som slo meg gjentatte ganger i hodet med et sammenrullet blad og deretter prøvde å drepe seg i en gressklipper (men aldri klarte det), en jentefest hos Maren hvor moren hennes viste frem bilder fra konfirmasjonen hennes, mamma som tok bussen over Myntbrua i Kongsberg og et brev…

Jeg husker alltid drømmene mine. Gjør du?

Apati
Bilder, bøker, Bergen
Camera obscura
Distré, drømmer
Etterpåklok, egoistisk
Fantasi, fascinert, fjern
Glad, grammatikk
Hemmeligheter
Ivrig, intens
Jordbær, ja, men…
Klumsete, konservativ, kresen
Lat, liberal, lojal
Macbook, matvrak
Naiv, natt, navlebeskuende, nerd
Ord, optimist
Pusekatt
Quo vadis?
Rampete, Roskilde, redd
Skeptisk, sjenert, sta
Tankefull, takknemlig, tyve
Uvitende, undrende
Vrang, vaktsom, vanedyr
World wide web
X-kromosom, jeg har to!
Ydmyk
Zeppelin, Led
Ærlig
Ønsketenker, øvelse gjør mester
Ã…penlys

Hodet mitt er tømt for tanker, men jeg skal prøve å tyte ut noen ord allikevel.

• Jeg og Hilde kjøpte denne kjolen til meg til Sex and the City: Get Carried Away. Jeg elsker den, og har planer om å bruke den hver dag resten av livet. Kanskje ikke når det er snø ute.

• Vi så filmen og den var fantastisk. Negative ting inkluderer den nye assistenten hennes, som jeg ikke kunne fordra, og at de hadde presset så mange hendelser inn i en liten film. Jeg skulle mye heller sett dem lage en hel sesong, men jeg vil allikevel heller ha filmen enn ingenting. Positive ting er alt annet, blant annet at Carrie har prikk lik MacBook som meg. Når jeg kommer hjem til Kongsberg skal jeg se gjennom skoesken min for sikkert åttende gang siden jeg fikk den.

• Etter filmen i går dro vi på Spesial for å spise, og bestilte to Cosmopolitans til maten. Enten var de dårlig blandet, ellers er ikke Cosmopolitans særlig godt i seg selv. Det var litt skuffende.

• Foten min gjør opprør etter påtvungen fysisk aktivitet på Sandviksfjellet, og derfor humper jeg rundt som en slags Igor om dagen.

• Jeg har farget håret mitt rødt, og etter å ha gjort det kom jeg på at jeg ikke liker unaturlige hårfarger om sommeren. Nå plages jeg mer og mer av det hver dag, og vil bare ha det bort. Hyl!

Jeg vet ikke egentlig hvor vi har vært i dag, men det er helt definitivt ikke i nærheten av Frydenbøveien. Tidlig i dag morges (les: rundt elleve) prøvde Hilde Ã¥ fÃ¥ meg med pÃ¥ tur opp til Fløien. Sliten og søvnig takket jeg nei og fortsatte dagen min (les: Ã¥ sove), men litt senere spurte Hilde om jeg og Sigurd ble med for Ã¥ bade. Det hørtes hakket mer overlevbart ut, og førti minutter senere stod vi ved busstoppet for Ã¥ sitte pÃ¥ ut mot Sandviken. Moren til Sebastian hadde fortalt Hilde at det var en “ikke sÃ¥ veldig lang” tur fra det psykiatriske sykehuset der ute og opp til badevannet. Opp til badevannet. Det tok oss vel tretti-førti minutter Ã¥ gÃ¥ derfra og opp, og det var en fremtredende mangel pÃ¥ slake oppoverbakker. Nevnte jeg at jeg troppet opp i kjipp-kjapper for den “ikke sÃ¥ veldig lange” turen?

Faktisk gikk det overraskende bra da vi først var fremme. Etter at Sigurd og Hilde hadde vært tålmodige sjeler som så i nåde til en latsekk på veien opp, og hadde latt meg få både sakte gange og pustepauser, kom vi frem til en liten, gresskledd plass hvor vi var alene ved vannet. Vi slo oss ned, Sigurd og Hilde badet, jeg vasset, og så lå vi i solen og hørte på alle de seks sangene vi tilsammen har på mobiltelefonene våre. Vi lå enda litt lenger, før vi begynte å kjenne på at vi var sultne, og vandret freidig nedover igjen. Nedoverbakker er mine favorittbakker, så det gikk atskillig mye lettere og i høyere tempo. I stedet for å ta bussen hjem fra Sandviken, gikk vi til pølseboden ved bryggen og spiste i følge ryktene (les: Sigurds påstander) prisbelønte pølser. Mmm, San Fransisco.

Nå sitter jeg i sofaen hjemme og gruer meg til å reise meg. Jeg gruer meg også til å sende melding til Sigurd for å si at vi ikke har så mye mat, og at han nok må gå innom butikken på veien hjem fra botanisk hage, hvor han bestemte seg for å tilbringe ettermiddagen. Jeg gruer meg til å lete etter mobilen, og jeg gruer meg på hans vegne.

Nå skal jeg drikke iskald hvitvin for å gjøre opp for alt den ufrivillige sunnheten jeg har blitt utsatt for i dag.

PS: Hadde vi hatt med kamera hadde det jo blitt for godt til å være sant, så det lot vi selvsagt ligge hjemme. Men det er rykter om en telttur på mandag, og da skal det definitivt være med.

I dag satt jeg på toget hjem til Bergen i åtte timer. Der satt jeg med en ekstremt gretten gammel dame som hele tiden stirret på meg med sammensnurpet munn og rotteøyne, en eksentrisk norsklærer (min fremtid?) som så ut som en snill, krøllete hund, og en mann som så ut som om han var halvt menneske, halvt sjøløve. Jeg lurer på hvilket dyr jeg var.

I kveld skal jeg lure Sigurd til å se på The Notebook med meg. Jeg håper han gråter, men dessverre tror jeg ikke han gjør det. Om han gjør det, kan dere i alle fall være sikre på å lese det her i morgen.

Bilde: © Kurt Halsey

 

«And we will never be f a r t h e r

than a s h o r t b r e a t h and a

g o o s e b u m p s h i v e r away.»