Jeg vet ikke egentlig hvor vi har vært i dag, men det er helt definitivt ikke i nærheten av Frydenbøveien. Tidlig i dag morges (les: rundt elleve) prøvde Hilde Ã¥ fÃ¥ meg med pÃ¥ tur opp til Fløien. Sliten og søvnig takket jeg nei og fortsatte dagen min (les: Ã¥ sove), men litt senere spurte Hilde om jeg og Sigurd ble med for Ã¥ bade. Det hørtes hakket mer overlevbart ut, og førti minutter senere stod vi ved busstoppet for Ã¥ sitte pÃ¥ ut mot Sandviken. Moren til Sebastian hadde fortalt Hilde at det var en “ikke sÃ¥ veldig lang” tur fra det psykiatriske sykehuset der ute og opp til badevannet. Opp til badevannet. Det tok oss vel tretti-førti minutter Ã¥ gÃ¥ derfra og opp, og det var en fremtredende mangel pÃ¥ slake oppoverbakker. Nevnte jeg at jeg troppet opp i kjipp-kjapper for den “ikke sÃ¥ veldig lange” turen?

Faktisk gikk det overraskende bra da vi først var fremme. Etter at Sigurd og Hilde hadde vært tålmodige sjeler som så i nåde til en latsekk på veien opp, og hadde latt meg få både sakte gange og pustepauser, kom vi frem til en liten, gresskledd plass hvor vi var alene ved vannet. Vi slo oss ned, Sigurd og Hilde badet, jeg vasset, og så lå vi i solen og hørte på alle de seks sangene vi tilsammen har på mobiltelefonene våre. Vi lå enda litt lenger, før vi begynte å kjenne på at vi var sultne, og vandret freidig nedover igjen. Nedoverbakker er mine favorittbakker, så det gikk atskillig mye lettere og i høyere tempo. I stedet for å ta bussen hjem fra Sandviken, gikk vi til pølseboden ved bryggen og spiste i følge ryktene (les: Sigurds påstander) prisbelønte pølser. Mmm, San Fransisco.

Nå sitter jeg i sofaen hjemme og gruer meg til å reise meg. Jeg gruer meg også til å sende melding til Sigurd for å si at vi ikke har så mye mat, og at han nok må gå innom butikken på veien hjem fra botanisk hage, hvor han bestemte seg for å tilbringe ettermiddagen. Jeg gruer meg til å lete etter mobilen, og jeg gruer meg på hans vegne.

Nå skal jeg drikke iskald hvitvin for å gjøre opp for alt den ufrivillige sunnheten jeg har blitt utsatt for i dag.

PS: Hadde vi hatt med kamera hadde det jo blitt for godt til å være sant, så det lot vi selvsagt ligge hjemme. Men det er rykter om en telttur på mandag, og da skal det definitivt være med.

I dag har jeg spist kjøttboller. Stakkars, hjelpesløse, svenske, små köttbullar med fløtesaus og potetmos. Kjæresten min satt intetanende i bakgrunnen. Nå lyver jeg, han spiste kjøttboller han også. Vi bor i ondskapens leilighet.

Før jeg spiste var jeg hos studiekonsulent. Nå skal jeg melde meg av vårens eksamener, og så bare ser jeg på fremtidens puslespillbrikker falle på plass. Jeg trenger ikke løfte så mye som en finger. Av og til er jeg et problembarn, men stort sett er jeg en gullunge.

Etter jeg var hos studiekonsulenten var jeg på yogatime. Det var interessant. Jeg vet ikke helt hva jeg synes enda, men jeg tror jeg liker det. Det var mye strekking. Jeg liker strekking. Jeg liker strekking mye bedre enn krumming. Så vet dere det.

Om du tilfeldigvis befant deg på SIB Vektertorget i Bergen litt etter 19 i dag, og tilfeldigvis fikk øye på et sjanglende vrak på vei mot døren midt i høy- og lavintensitetstimen, fortvil ikke. Det var bare meg, og det går bra med meg. Hilde presterte, som den reddende engel hun er, å dra meg med på treningstime for å lette på humøret mitt. Humøret mitt ble lettet, det - i alle fall frem til jeg innså at jeg ikke hadde treningssko. Hilde var nok en gang en reddende engel og stilte opp med sitt eget ekstrapar med treningssko, det er ingen ende på hennes godhet. Streken i regningen oppdaget jeg ikke før det viste seg at selv kun ett nummer for stort i skostørrelser kan være fatalt. I alle fall for føttene mine. Etter jeg hadde gjort mitt beste for å følge med på en time jeg ærlig talt ikke hadde store premisser for å følge med på, hoppet og deiset litt, og veivet litt med armene halvt i hysteri, halvt fordi det så riktig ut, nådde jeg punktet hvor det å skli rundt i for store treningssko ikke var så kult lenger. Med et par deilige vannblemmer på storetærne trakk jeg meg tilbake og innså nederlaget.

Puh.

Om ikke annet har jeg vært på min første treningstime på alt for lenge, og vi kan bare håpe at dette blir den første av mange.