Jag vet att du sover
Känner värmen från din hud
Bara lukten gör mej svag
Men jag vågar inte väcka dej nu

Klokken er null fem trettitre og mens jeg taster inn ord på tastaturet vender en myk, varm kropp seg rundt i sengen ved siden av meg. Sommerfugler flakser i magen min, blodet mitt bobler og jeg smiler. Og jeg smiler. Og jeg smiler. Pusten hans er rolig, avslappet, og i søvne legger han en arm rundt livet mitt og leppene hans trekker seg såvidt opp i munnvikene. Jeg ser på ham og ser en fortid, en nåtid og en fremtid. Man vet aldri hva som kommer, men jeg vet at inntil videre, inntil han ikke lenger glipper på øynene og smiler når han skimter meg i mørket; inntil jeg slutter å krølle meg inntil ham og trekke inn den trygge lukten av to år, én måned og tjueåtte dager; inntil vi ikke lenger ser hverandre inn i øynene og ser et speilbilde av oss selv, er han min. Jeg får ikke sove, men så lenge jeg har dette, så lenge jeg har ham, er jeg lykkelig.

Och utan ett ljud
Mitt hjärta i din hand
Har jag tappat bort mitt språk
Det fastnar i ditt hår

Vad vore jag
Utan dina andetag

Kjære universet,

I dag lurer jeg på om det går an å slå opp med hele livet mitt.
Ser gjerne en ny begynnelse i nærmeste horisont, håper på raskt svar.

Med vennlig hilsen,
Forferdelig Frustrert.

Det er vanskelig å tro at det er fire år siden jeg og Mette satt utenfor Rimi på Gamlegrendåsen og tok bilder, ivrige etter å komme oss ned til sentrum. Det er fire år siden vi tok bilder hele veien videre til byen, og endte opp på vorspiel hos Eivind. Det er fire år siden jeg følte meg overraskende voksen fordi Eivind hadde egen hybel på loftet hos en familie i Stertebakke. Det er fire år siden vi dro til byen, og jeg hang i Gågata mens Mette prøvde å snike seg inn på Beats med falsk legitimasjon. Det er vanskelig å tro at det er nøyaktig fire år siden vi gikk hjem da det fortsatt var lyst ute, og sovnet i dobbeltsengen i huset til foreldrene til Mette. Det virker som en evighet siden huset tilhørte dem, men akkurat denne dagen føles som bare et øyeblikk siden.

Det kjennes ut som om vi var seksten i går. Av og til lurer jeg på hvor de siste fire årene ble av, og hvorfor tiden fra jeg var seksten til jeg ble tyve har gått så fort at jeg bare husker en brøkdel. Men noen dager står altså helt klart for meg, som om det skulle vært i går. Jeg savner Mette, jeg savner meg selv, og jeg savner meg og Mette sammen. Selv om jeg ikke ville byttet de siste fire årene mot noe i verden, hadde jeg ikke hatt noe imot å leve gjennom dem én gang til.

16. mai 2004 var vi unge, fri, uten ansvar og bekymringer. I år er vi allerede på den store nedoverspiralen - kroppene våre forfaller vel fra man er omtrent tyve, vi ser på sekstenåringer og lurer på om vi var like unge da vi følte oss så voksne, vi har et ansvar for oss selv som vi ikke har annet valg enn å ta i bruk, og er nedlesset av bekymringer.

Jeg lurer på hva jeg tenker fire år fra nå.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal si at jeg tenker på deg, så jeg skriver det ned. Leser du dette? Neppe. Om du gjør det, tenker du vel at det ikke er om deg. Jeg trenger å få det ut, så jeg skal skrive det selv om jeg vet det ikke kommer frem. Slik kommer det i alle fall frem til noen.

Jeg klarer ikke ta kontakt med deg. Det tror jeg du vet, og jeg tror du skjønner hvorfor - i det minste håper jeg du skjønner hvorfor. Jeg vet ikke om du tenker på meg, om du savner meg, om du hater meg eller om du er glad i meg. Jeg vet ikke om det har forandret seg fra da til nå - eller fra den gang til da, for den sakens skyld.

Men jeg er virkelig lei meg for hva som har skjedd. Og jeg tenker på deg. Og jeg håper og tror at du klarer deg. Og jeg var glad i deg. Og jeg skulle ønske det gikk an å sende følelser fremfor ord. Og til tross for alt, har jeg aldri ønsket deg noe vondt. Og jeg skulle ønske jeg ikke gikk tom for ord, men det viser seg å være vanskelig å skrive noe man ikke vil sette ut i verden ved hjelp av ord.

Og mest av alt skulle jeg ønske du leste dette og tenkte at det var om deg, bare for et lite øyeblikk, og i det lille øyeblikket - da skulle jeg ønske det hjalp.

Bilde: © Kurt Halsey

Denne lørdagen føles som en søndag.

Når man nevner søndagsfølelsen får man alltid anerkjennende nikk, sympatiske søndagsanekdoter og full forståelse, men til tross for all respons man får har jeg ofte lurt på om søndagsfølelsen er lik for alle.

For meg er en søndag vemodig. Jeg kan ikke sette fingeren på hvorfor, men den sterkeste følelsen jeg har på en søndag er vemodighet. Byens vanligvis pulserende liv sover ut rusen fra kvelden før, og verden holder pusten mens den venter på uken som kommer. Bilen som kjører forbi vinduet kjører alene, uten å vite hvor den skal, tydeligvis uten å være klar over hvilken dag det er. Luften står stille. Noe ukjent og usynlig står og venter ved siden av meg, utålmodig, men jeg vet aldri hva det venter på. Søndag er en dag noe forventes av meg, - noe jeg aldri klarer å innfri.

Men en søndag kan også ta med seg en altoppslukende rolighet. En myk, varm glød som sprer seg innenfra og ut. Det er når jeg våkner av solskinn som sniker seg inn gjennom sprekker i gardinene, og når jeg kryper inntil varm, myk hud ved siden av meg i sengen. Bilen som kjører forbi er én av mange, og den er uten tvil på vei til noen den er glad i. De søndagene graver jeg meg ned under dynen med en bok om vakre ord og kjærlighet. De søndagene sier jeg ikke et ord til noen, bare smiler - og ingenting mer trengs.

I dag er luften trykkende. Halsen føles tørrere enn den har vært tidligere. Jeg er sulten, men vil ikke spise. Det gjør litt vondt i mellomgulvet. Siden jeg tydeligvis får to søndager denne uken, håper jeg at morgendagens søndag tar med seg roligheten jeg er så glad i, fremfor vemodigheten som henger over meg i dag.

Hvordan er søndagsfølelsen for deg?

I et øyeblikk av sterk frustrasjon over menneskers manglende selvinnsikt føler jeg en overveldende takknemlighet for at jeg er helt gjennomsnittlig.

Gi meg en jobb fra åtte til fire, en fin familie, rekkehus i et middels bra strøk og en Golden Retriever - og se meg lykkelig. Jeg er glad jeg ikke har dekket kroppen med usmakelig blekk, jeg er glad jeg ikke er intenst ekshibisjonistisk og kler av meg så alle kan se, jeg er glad jeg ikke er ekstremfanatiker med meninger jeg ikke kan stå for, jeg er glad jeg ikke er en lystløgner. Jeg er glad jeg slipper å streve for å finne frem smilet mitt.

Jeg er glad jeg ikke er deg, og jeg håper du er glad du ikke er meg.

Jeg har pustet i 7483 dager. 179 602 timer. 10 776 127 minutter. 646 567 709 sekunder, akkurat nå, når jeg skriver dette.

Jeg tenker for mye på døden. Det har alltid vært slik, og det kommer nok alltid til å være slik. Jeg tenker på det å forsvinne for evig, for aldri å skulle komme tilbake - og jeg får vondt i både hjertet og hodet. For å være brutalt ærlig har jeg rett og slett ikke hjernekapasitet til å tenke for mye over det, og da er det vondt å ligge stille i mørket og ikke klare å tenke på annet. Tankene har samlet seg i en ond sirkel i hodet mitt, og de slutter ikke å kverne uansett hvor hardt jeg kniper igjen øynene og ønsker dem vekk.

Om man tar utgangspunkt i at vitenskapen har rett og religionene tar feil, så er man borte så snart man dør. Men ikke bare er du borte; alt blir også borte for deg. Du mister kropp, du mister personlighet, du mister åndedrett - du mister bevissthet. Du er ikke mer. Tankene dine er ikke mer. Ingenting er mer, ikke for deg. Det finnes to ting i verden jeg ikke klarer å forestille meg uansett hvor hardt jeg prøver; ingenting og evigheten. Å gli inn i ingenting i evigheten er, for meg, det vanskeligste å tenke på i hele mitt tankespekter.

Jeg lurer på om jeg blir overkjørt av en bil, kastet av en bro, stukket ned med kniv eller skutt i et gisseldrama. Jeg lurer på om jeg får en uhelbredelig sykdom, jeg lurer på om jeg får slag, jeg lurer på om jeg kommer til å våkne igjen når jeg legger meg til å sove. Jeg lurer på om jeg våkner i morgen til at alle jeg bryr meg om har forsvunnet. Jeg lurer på hva vi skal gjøre i ingenting, i evigheten, selv om det er en fullstendig absurd ting å lure på med tanke på at ingenting eksluderer alt, også oss. Det er her hjernen min kortslutter og jeg begynner på nytt i sirkelen som holder meg våken natt etter natt, år etter år. Hva er poenget med denne lille eksistensen, på en liten planet i dette store universet plassert et sted mellom evighetens ikke-eksisterende begynnelse og slutt?

Det er kanskje på tide å spore litt, men bare litt, av. Jeg skrev til Binka, som svar på et innlegg om livskvalitet, noe jeg tenker mye på: Vi lever i en verden hvor det finnes alt for mye å gjøre og lære, men hvor vi er tildelt alt for liten tid til å rekke det på. Det er en ondskapsfull velsignelse, en slags skjebnens ironi. Og når man husker dette med ingenting og evigheten, er det ikke skremmende viktig å ha det bra, den lille tiden man har? Jeg lurer på hva jeg kommer til å rekke. Jeg lurer på om jeg rekker å i det hele tatt bli gammel, og om jeg på et eventuelt dødsleie kommer til å tenke tilbake på livet mitt og smile, eller om jeg kommer til å angre på alt jeg aldri fikk gjort. Religion er ikke min ting. Jeg tror på nye sjanser, å kysse under gatelys, å omringe seg med mennesker som glitrer, og det faktum at livet er hva du selv gjør det til. Jeg tror på å skape noe vakkert - uansett hvor mørk og merkelig veien dit er.

Dette er tydeligvis natten for alt for store og relativt rotete tanker for et alt for lite menneske. Sukk! Og god natt.

∞

I sengen min ligger det en myk, varm gutt. Han har blitt vant til at jeg griper tak i hånden hans mens han sover, og lar meg ikke slippe taket selv når han vrir seg rundt i søvne. Han lager ikke en lyd når jeg dytter kalde føtter inn i knehasene hans, men bøyer bare knærne mer, så jeg blir varm både over og under foten. Jeg kan sovne hver natt med den lille hudkontakten jeg føler meg så alene uten - det trenger ikke være mer enn en finger som rører ved ham, men det må alltid være noe. Jeg kan våkne hver morgen ved å strekke ut armene mine og kjenne at han fortsatt er der, og gjerne utsette alarmen i ti minutter til, fordi vi alltid trenger å nyte den siste magiske tiden før dagen begynner med tidsskjema og gjøremål og svært lite myke puter og dyner. Om ikke det er motivasjon for å sove godt, så har nok jeg misforstått noen grunnleggende prinsipper i livet.

Hvorfor er da kroppen min så uvillig til å la meg få sove i fred og ro? Hvorfor er den nødt til å insistere på at det øyeblikket kroppen min får kontakt med lakenet, skal øynene mine bli vid åpne og tankene mine mer livlige enn noensinne? Hvorfor må jeg føle meg rastløs, planlegge hele neste år til hver minste lille detalj, og deretter gå gjennom planene ti ganger til for å være sikker på at jeg ikke skal få så mye som en liten blund på øyet før soloppgang?

Jeg skal gå for å prøve å sove igjen nå. Og kanskje teller rifter i soveromstapeten. Og kanskje tenke på hva slags farge som hadde gjort seg bedre der inne. Og kanskje tenke litt på hva jeg og Hilde skal gjøre på jentekvelden vår. Og kanskje jeg skal planlegge ukens måltider. Og kanskje jeg skal høre på sirenene fra byen, og huske at vi bor i en storby selv om jeg hele tiden glemmer det, for det er sirener hver eneste dag, mange ganger om dagen, så det er helt sikkert en storby. Og kanskje jeg sovner, om jeg er riktig heldig, før klokken tåpelig går over til klokken vanvidd. Kanskje. Kanskje.

Jeg håper dere sover.

I hele går, og i hele dag har jeg følt det som om himmelen kan finne på å falle rett ned i hodet mitt på et hvilket som helst tidspunkt. Det er som om hele verden holder pusten, alt rundt meg venter på det store slaget. Jeg ønsker meg en flaske rødvin jeg kan drukne meg i, men jeg er fullstendig pengelens og lever skammelig nok på andres lånte penger. Når lånte penger blir til lånt tid blir jeg svimmel, og jeg må sette meg ned; men å sette seg ned hjelper ikke det minste på å ta igjen tapte sekunder, dager, uker, år. Jeg konsentrerer meg til jeg får vondt i magen, men uansett hvor mye hver lille celle i meg verker etter å stanse tiden, fortsetter verden å snurre i et evig økende tempo.

Om noen bare kan fortelle meg hvordan jeg kan stoppe verden, bare for en liten stund, bare så jeg kan ta meg sammen i en liten, nesten ubetydelig hvilepause, og deretter fortsette å klamre meg fast - la meg få vite hemmeligheten nå. Og hvorfor hører jeg aldri om noen andre som er livredde for å falle av? Jeg går hele tiden rundt med en klump nederst i halsen, klar til å gripe tak i første og beste busk, i tilfelle gravitasjonen gir meg opp og bestemmer seg for at den like greit kan kvitte seg med meg, så langt på etterskudd som jeg ligger. Jeg kom for sent til mitt eget liv, og så lenge det varer må jeg streve for å ta igjen det jeg gikk glipp av.

Jeg kunne besvimt av mindre.

Det er vel kanskje det at jeg alltid har trodd lyktestolper repareres sÃ¥nn over natten. Et lite “klikk!” signaliserer at alt er i sin skjønneste orden, og livet som lysende lyktestolpe kan fortsette uavbrutt en stund til. Og det er vel kanskje derfor bÃ¥de jeg og min søte samboer ble litt satt ut i gÃ¥r kveld - for da vi gikk for Ã¥ beundre utsikten (som man mÃ¥ gjøre av og til, nÃ¥r man bor i Frydenbøveien 14), sÃ¥ vi noen som reparerte en lyktestolpe. Klokken 22.34 stod han bøyd fremover, med lommelykt, skriveblokk, verktøy og et nøkkelknippe. Lyse, lyse, pirke, lyse, skrive, lyse, pirke, lyse, skrive. Lukke, lÃ¥se, pakke sammen, og det var det siste vi sÃ¥ av ham. Ingen av de jeg har spurt hittil har noensinne sett en lyktestolpe bli reparert, men det skjer altsÃ¥. Tydeligvis sent pÃ¥ kvelden, kanskje til og med gjennom hele natten. Jeg har til i gÃ¥r kveld aldri hørt om, tenkt over, eller hørt om noen som har tenkt over hvem som reparerer lyktestolpene. NÃ¥r de reparerer lyktestolpene? Hvem reparerer egentlig lyktestolpene? Jeg lurer pÃ¥ om det er givende.