I lock the door and lock my head
And dream of butterflies instead

Da jeg var liten var det en stor kveld. Det var hjemmelaget pizza og ommøblering av stuen for å få plass til komfortable sitteplasser, med tilhørende bord, som skulle vare kvelden ut. Noen år inviterte jeg en venninne eller to for å se på med meg, og stemningen steg i takt med spenningen.

«Norvège - deux points!»

De siste Ã¥rene har jeg begynt Ã¥ lure pÃ¥ om dette bare er et glorifisert barndomsminne. I mine øyne skiftet Melodi Grand Prix-stilen samtidig som navnet - for nÃ¥ heter det jo Eurovision Song Contest, gjør det ikke? Før var det sangen som var viktigst. Evnene, kreativiteten, stemmen… Og pÃ¥ et eller annet punkt ser det ut til at det har gÃ¥tt over til Ã¥ handle om hvem som tør Ã¥ dra opplegget lengst pÃ¥ scenen. Hvem tør Ã¥ kle seg ut mest radikalt, hvem tør Ã¥ gjøre synge med en stemme de absolutt ikke har, hvem tør Ã¥ drite seg loddrett ut?… Gratulerer, du vinner!

Med fare for å uttale meg om ting jeg absolutt ikke vet noe om, har jeg tenkt å sitte her og bastant påstå at Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest har tapt seg kraftig. I alle fall i mine øyne. Fra å være en koselig tradisjon med favorittene skriblet ned på et ark foran meg, og telefonen i hånden, har det gått til at jeg tilfeldigvis klikker meg gjennom kanalene, havner på semi-finalen, og ikke løfter et øyebryn.

Vel, annet enn til sangen som var på da jeg var uheldig nok til å titte innom:

Dette er altså Spanias bidrag i 2008. Hvem i Spania har stemt frem dette som beste alternativ? Dette er så motsatt av alt jeg noensinne har forbundet med denne konkurransen at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Om de kom videre eller ikke, vet jeg ikke - jeg skiftet nemlig kanal fortere enn svint. Jeg sier ikke at sangen nødvendigvis er så grusomt dårlig, for den kan sikkert være stor stas på en fest hvor alle har et promillenivå på minst slurvete tale, men jeg synes ikke den har noe å gjøre i dette programmet.

Det jeg egentlig lurer aller mest pÃ¥ er om barndomsminnet mitt om en spennende og nyansert konkurranse hvor talentet stod som vektpunkt for hvem som kom til Ã¥ fÃ¥ stemmer egentlig bare er oppspinn. Har det alltid vært sÃ¥ dÃ¥rlig? Eller har vÃ¥r moderne “kultur” virkelig ødelagt sÃ¥ mye som jeg tror den har? Husker dere Melodi Grand Prix som noe koselig og bra? Eller, skrekk og gru, synes dere det er like bra i nyere tid ogsÃ¥?

En utrolig søt scene (og sang) fra filmen Some Like It Hot (1959). Hver gang jeg hører denne sangen setter den seg på hjernen min i ukevis. Jeg har nynnet på den siden jeg kom hjem til Kongsberg for tre uker siden.

It hurts to set you free
But you’ll never follow me
The end of laughter and soft lies
The end of nights we tried to die

Skru opp lyden. Len deg tilbake. Lukk øynene.

Nyt.

(Jeg burde lære meg å legge meg i god tid før solen står opp. Nå som jeg er hjemme uten ansvar og med gode venner, ser det ut til at alt av indre alarmklokker blir ødelagt. Hvem vil vel legge seg når man er midt i en eller tre virkelig gode samtaler?)

I går lurte jeg guttene til å se Across the Universe med meg. Jeg sier lurte fordi jeg kjenner gutter som neppe ville sett en musikal uten at en jente blafret med dådyrøyne og stakk ut underleppen (les: jeg kjeftet dem til å se den med meg). Det er forsåvidt helt idiotisk, for Across the Universe er muligens den vakreste filmen i verden. Alle burde se den. Og fordi alle burde se den, har jeg legger jeg ut en offisiell beskrivelse, en offisiell trailer og offisielle bilder. Alt dette tilhører Sony Pictures/Across the Universe og Filmweb.

60-tallet. Opptøyer. Krigsprotest. The Beatles. All you need is love…

Across the Universe er en kjærlighetshistorie med 60-tallet som bakteppe, vevet av turbulente Ã¥r med antikrig-protester, tiÃ¥rets Ã¥ndelige utsvevelser og særpregede rock’n roll. Fra Liverpools havneomrÃ¥der til kreativ psykidelia i New Yorks Greenwich Village, fra Detroits gater av opptøyer til dødens marker i Vietnam.

De to unge elskende, Jude (Jim Sturgess) og Lucy (Evan Rachel Wood), sammen med en gjeng venner og musikere, finner et fellesskap i den alternative fredsbevegelsen. Men sterke krefter utenfor deres kontroll drar Jude og Lucy fra hverandre, og de to må mot alle odds finne sin egen felles vei tilbake til kjærligheten.

“Across the Universe” er musikk og drama, en film bygget pÃ¥ “The Beatles” legendariske musikk, hvor bandets lÃ¥ter smelter sammen med historien som fortelles. “Across the Universe” tar oss tilbake til tidsepoken “verdens største band” fargela med sine sanger. Vi møter Evan Rachel Woods og Jim Sturgess som Jude og Lucy, samt U2-sanger Bono, for første gang i rollen som skuespiller pÃ¥ det store lerretet. PÃ¥ rollelisten finnes ogsÃ¥ Salma Hayek, Joe Cocker og Eddie Izzard.

Ringo Starr, Yoko Ono, Paul McCartney og Olivia Harrison har alle støttet filmens produksjon og skrytt av resultatet. Selv om jeg enda ikke har møtt én sjel som mener de originale Beatles-sangene kan overgÃ¥s, er Across the Universe helt fantastisk. MÃ¥ten plottet binder seg opp mot sangtekstene er helt unik, og til tross for hvor mange sanger som er med, blir det ingen typisk musikal. Det er ogsÃ¥ morsomt Ã¥ lese IMDB-trivia om filmen for Ã¥ se hvor mange referanser til Beatles’ sanger og fakta som er vevet inn i filmen. Gjør dere selv en tjeneste og se den! Om dere ikke liker The Beatles kan du gÃ¥ og leke i motorveien i det minte sikle pÃ¥ nydelige Jim Sturgess.

If I turn into another
Dig me up from under what is covering
The better part of me

Sing this song
Remind me that we’ll always have each other
When everything else is gone

Jeg har fått veldig sansen for denne sangen i det siste. I grunn er den veldig ulik musikken jeg vanligvis hører på, så det er en reell sjanse for at jeg bare liker den så godt fordi jeg er tilbake i stuen til Britt, en kveld i påskeferien med deilig musikk og herlig stemning, hver gang jeg hører den. Den er litt trippy, er den ikke? Refrenget er så fint!

Music tonight
I just want your music tonight

Lørdag formiddag gikk jeg og Hilde sammen til sentrum for å shoppe. Hilde shoppet limpistol-lim og en liten pose ilderfôr, jeg shoppet shorts (min første noensinne!), skinnjakke (ditto), dongeribukse, søt hippie-kjole, treningsbukse, treningssko og ny veske. Kremt! Jeg legger det meste av skylden på Hilde, fordi jeg har utviklet et forhold hvor min vilje er veldig ettergivende i henhold til hva hun mener om ting. «Ååh, denne var fin!» sier hun, og jeg plukker den opp og tar den med til kassen. Jeg mistenker at det kan misbrukes grovt om hun noensinne ser sitt snitt.

Etter shoppingen fortet vi oss hjem, hvor jeg lagde en rask tacobaguette til Sigurd mens jeg skiftet og ordnet meg. To tonn sminke og tyve minutter med rettetang senere, med en følelse av å være Sandra Dee etter forvandlingen, løp jeg nok en gang ned stentrappen for å møte Hilde. Lure som vi var tok vi ikke med paraply, noe som resulterte i at mesteparten av sminken rant av og håret begynte å krølle seg allerede før vi var halvveis over Puddefjordsbroen. Vel fremme på Magnus Barfot (les: Bergen kino) var jeg et par hakk bitrere, men klar som et egg for å se Mannen som elsket Yngve. Og jeg elsket den! Jeg gleder meg veldig til å lese boken, selv om den ikke står på førsteplass i køen. Selv om rødhårede gutter har lett for å skremme meg halvt til døde levde jeg meg helt inn i filmen og nøt hvert sekund. Særlig glad ble jeg i soundtracket, og da Joy Divisions Love Will Tear Us Apart ble sendt ut gjennom høytalerne mot slutten av filmen, var jeg forbi solgt.

Etter kinoen gikk vi til Baran for Ã¥ møte guttene vÃ¥re. Jeg levde resten av kvelden pÃ¥ Long Island Ice Tea (♥), guttene drakk øl, og Hilde var litt overalt pÃ¥ drinkmenyen. I løpet av kvelden ble vi tatt pÃ¥ fersken midt i baksnakking av gutter som gÃ¥r pÃ¥ jentedoen, - da vi hadde stÃ¥tt utenfor jentedøren og klaget høylydt (etter Ã¥ ha snakket om det hele veien ned til toalettene), kom en gutt ut fra jentedoen. Jeg sÃ¥ pÃ¥ ham, deretter pÃ¥ Hilde, og sa et noe krasst «Apropos…». Alt var fryd og gammen til rett før han forsvant ut av syne, da han snudde seg og sa «Til informasjon… SÃ¥ var det unisex-toaletter her en gang i tiden.» Jeg trenger vel ikke Ã¥ si at jeg ikke følte meg fullt sÃ¥ høy i hatten lenger da. En annen av kveldens store begivenheter var da vi oppdaget at Noddy faktisk satt pÃ¥ et bord rett ved oss. Med lue som stakk opp i en spiss bak, ørene godt plassert i klem foran luekanten sÃ¥ de stakk ut ekstra mye og røde kinn var det nesten skremmende hvor lik han var. Han satt med to kamerater, og jeg og Hilde moret oss stort med Ã¥ finne pÃ¥ hvor gamle de var, hvorfor de var ute, og gi oss over hver gang Noddy reiste seg og gikk til baren - i ekte Noddygange, med overkropp som følger etter bena. Kvelden avsluttet vi med rullefalafel pÃ¥ Marken, og det var akkurat like godt som sist gang.

Søndag var ganske rolig, og mens jeg i fred og ro nøt noen glass rødvin nærmere midnatt, bestemte plutselig Morten og Stian seg for å komme på et spontant rødvinsbesøk. Det hele endte med at vi var våkne til nærmere fem i dag morges, og det er for meg et under at Sigurd mestret å dra på forelesning i dag morges. Nå som jeg har oppdatert mitt lille hjørne av verdensveven og generelt sett sløst bort hele begynnelsen av dagen på å snorke under dynene, føler jeg det er på tide å stå opp. God morgen!

It is the springtime of my loving the second season I am to know you are the sunlight in my growing so little warmth I’ve felt before it isn’t hard to feel me glowing I watched the fire that grew so low it is the summer of my smiles flee from me Keepers of the Gloom speak to me only with your eyes it is to you I give this tune ain’t so hard to recognize these things are clear to all from time to time talk talk I’ve felt the coldness of my winter I never thought it would ever go I cursed the gloom that set upon us but I know that I love you so these are the seasons of emotion and like the winds they rise and fall this is the wonder of devotion I seek the torch we all must hold this is the mystery of the quotient upon us all a little rain must fall.

(1) Det er aldri det man sier som betyr noe. Det er alltid det man gjør.

(2) Jeg har den sterkeste vårfølelsen jeg noensinne har hatt, men selv om krokusen har begynt å sprette frem, venter jeg fortsatt på at resten av verden skal ta meg igjen.

(3) Jeg har funnet den rette for meg; min følgesvenn for livet. Led Zeppelins The Rain Song er Sangen med stor forbokstav og uthevet skrift. Vi skal bli gamle sammen. Fra første gang jeg la hørte deg var det aldri tvil i mitt sinn, og de årene vi har tilbrakt sammen hittil vil vi en gang se tilbake på med nostalgi.

Morgenen har blitt brukt til Ã¥ skrive søte ord om en søt gutt, og Ã¥ høre pÃ¥ Hello Saferides nydelige sang “I Don’t Sleep Well”. Kanskje fordi jeg rett og slett ikke sover sÃ¥ godt for tiden, og bare i natt vÃ¥knet hver time etter en ny og alt for innholdsrik drøm som ikke ga noen som helst form for mening. Uansett tenkte jeg Ã¥ dele sangen med dere, nÃ¥ som jeg har lært meg Ã¥ putte musikk inn i bloggen min. God morgen, forresten.

And suddenly, I don’t feel fat anymore
I don’t count my blackheads as a hobby
I don’t count the marks on the wall
And I don’t sleep well at all

There is someone else right beside me
He kept every secret I told
He giggled his way straight through fall
And I don’t sleep well at all

He knows when I’m happy and nods when I’m sad
And he puts out when I come home drunk
And suddenly I stand real tall
But I don’t sleep well at all

I have seen too many movies
I have read too many books
I’m the kind that sees sun and brings an umbrella
I have been to fortune tellers

He knows when I’m happy and nods when I’m sad
And he puts out when I come home drunk
And suddenly I stand real tall
But I don’t sleep well at all

And I know love will leave you all crooked
And I know he’ll start sleeping around
Or start listening to symphony rock
Or throw out the key and change the lock
But I don’t sleep well at all