Foto: © Adieffe Design

Jeg vet ikke om jeg liker ideen fordi den ville holdt meg fra å spise så mye,
eller om jeg misliker ideen fordi den ville holdt meg fra å spise så mye.

I går kjøpte jeg meg en Lohengrin. Jeg er innerst inne en nitti år gammel dame, og Lohengrin er favorittsjokoladen min. Jeg og Sigurd så på en komiserie, og jeg var relativt fraværende da jeg begynte å spise på den. «Jøss, så rart at den vanligvis flytende romkremen har stivnet helt her inne,» tenkte jeg såvidt, og gnagde av skallet rundt, slik jeg pleier å gjøre med iskald Stratos, uten å stusse videre over det. Det var først da jeg skulle ta en bit at jeg forstod at noe var alvorlig galt - sjokoladen var faktisk for hard til å bite over! Bare se der mine ivrige tannebisser desperat har prøvd å bite over sjokoladen på venstre side, og deretter måtte prøve igjen fra omvendt kant. Et tørt, hardt «Knekk!» skulle til før jeg forstod at det virkelig var noe feil på ferde. Ikke bare manglet det snille, myke «Knekk-knekk…»-et som vitner om at tennene mine har gått gjennom skallet og er på vei inn til den bløte, gode romkremen, men det smakte ikke godt. Er det en ting jeg er villig til å vedde livet mitt på, så er det at Lohengrin smaker himmelsk, og dette smakte ganske nøyaktig det omvendte. Det viser seg at sjokoladen var fylt med en ekkel, stiv masse som smakte litt som et harskt kakaofyll.

Mitt spørsmål er derfor: Kan jeg nå ringe Freia og få en livsforsyning med Lohengrin som erstatning? Jeg har permanente arr i sjelen etter denne hendelsen, om noen lurer. Og dessuten forferdelig vondt i magen…

Jeg har vært på kjøkkenet nesten sammenhengende fra 19 til 02 i dag, så nå er jeg sliten. Uthevet, så du vet jeg mener det. For å ta igjen 52-planen min bestemte jeg meg for å bake noe enkelt i flere variasjoner i kveld, og for å unngå gjærhysteriet jeg havner i hver gang jeg skal måle temperaturen på vannet, bestemte jeg meg for å gå for bakepulverløsningen: muffins. Bakerst til venstre er favoritten, gulrotmuffins med ostekrem. Den ble luftig, saftig, søt, men ikke kvalmende. Kremen var herlig enkel og smakte himmelsk. Bakerst til høyre er bananmuffins med sjokoladebiter, en flopp av dimensjoner - ikke bare hevet de omtrent ikke, men de smakte for lite banan og for sterk sjokolade. Forrest til venstre er vaniljemuffins med bringebær, og de ble mye syrligere enn forventet. Det kan jo godt hende at det er fordi jeg kjøpte importerte bringebær i helt feil sesong, men det gjorde uansett ikke noe, for det passet fint med noe syrlig midt i alt det andre søte. De er pyntet med mandelflak. Sist, men ikke minst (faktisk størst), står sjokolademuffins med vaniljekrem forrest til høyre. Nam! Vanligvis er jeg ikke særlig glad i sjokolademuffins, men med vaniljekremen fikk de en helt ny dimensjon. Alle oppskriftene er funnet på Det søte liv…, hvor de har all slags deilige oppskrifter på bakverk.

PS: Om du ikke har sett bildeserien jeg linket til i mitt forrige innlegg, rull deg ned og ta en titt eller klikk her. Det er noe av det fineste jeg har kommet over på lenge, og jeg vil gjerne dele det med dere.

Siden jeg endelig er hjemme og har pappas plastkort brennende i lommen såvel som et stort, lyst kjøkken å boltre meg på, prøver jeg desperat å ta igjen ukene i 52 jeg har gått glipp av. Uten videre innledning vil jeg presentere mine to nyeste måltider kombinert:

Alt som kan klassifiseres som nam, samlet på én tallerken.

Les videre →

I min evige motvilje til å skrive noe innholdsrikt eller interessant i denne bloggen, tenkte jeg at jeg i det minste kunne gi dere litt nytteverdi av å trykke dere inn hit. Om dere noensinne har lurt på om et egg er for gammelt eller ikke, er det en ganske enkel måte å finne det ut på, og hemmeligheten er som følger.

Fyll vann i en skål, bland inn et par teskjeer salt. Slipp egget forsiktig i vannet, og observer:

• Synker egget til bunnen, og blir der, er det mellom tre og seks dager gammelt.
• Synker egget til bunnen, men tipper litt oppover, er det over en uke gammelt.
• Synker egget til bunnen, men balanserer på en ende, er det omtrent to uker gammelt.
• Flyter det, er det for gammelt og burde kastes.

Grunnen til dette er at etterhvert som egget eldes, blir den lille luftlommen på innsiden av skallet større. Når den blir stor nok, får den logisk nok egget til å flyte. Ellers holder egg seg gjerne i tre ukers tid, og dette er ofte mye lenger enn hva som står trykket på kartongen. Fordi Norge er et overforsiktig land kan du spise og drikke nesten alt som har gått ut på dato uten videre fare.

I dag spiste jeg og Sigurd hardkokte egg til frokost, og lagde arme riddere til middag. Vi har begge svært intense kjærlighetsforhold til egg, noe som gjør at du nesten alltid kan finne minst en halv kartong i kjøleskapet vårt. Nam!

Magen min er uhyre fornøyd etter årets muligens minst sunne, minst tidkrevende, muligens dyreste og helt klart mest unødvendige middag. I dag var jeg innom politistasjonen (storforbryter som jeg er), og på vei hjem tuslet jeg gjennom Marken. Jeg tar alltid veien om Marken om jeg kan, for det er det fineste stedet jeg vet om i Bergen. Det ble mye prat om hva slags kebab man foretrekker under helgebesøket, og blant annet fant vi BTs klassiske kebabtest fra april 2005. Den erklærer at lille, men sjarmerende, Markens kebab er byens aller beste, og Britt (som var bosatt i Bergen et par måneder) har skrytt Markens falafel-rull opp i skyene. Da skulle det jo ta seg ut at jeg står rett utenfor det blå skuret med penger på plastkortet og bestemmer meg for å gå videre, hva?

Vel hjemme, etter en rask tur med varm mat i en plastpose, delte jeg den i to og tok en bit. En liten bit av himmelen. Det er i slike øyeblikk jeg vurderer å bli religiøs. Nå klarer jeg ikke slutte å tenke på hvordan de lager falaflene sine, og om jeg har noen som helst mulighet til å lage noe lignende. Jeg skal ærlig innrømme at falafel er noe av det beste jeg vet, og selv noe som bare var utkledd som falafel ville gått ned på høykant hos meg, men denne var utenomjordisk. Nå skal jeg ligge her og velle i nytelse og kebabsaus.

Jeg kan forresten ikke tro at jeg akkurat har skrevet en helt innlegg om junkfood. Det var definitivt ikke planen da jeg trykket på Skriv. Jeg kan, for ordens skyld, lime inn litt om falafler, for de som synes det høres veldig skummelt ut:

The word “falafel” is the plural of the Arabic word فلفل (filfil), meaning pepper. Variant spellings in English include felafel and filafil.

[...]

Falafel is made from fava beans or chickpeas or a combination of the two. The Egyptian variation uses exclusively fava beans, while other variations may only use chickpeas. Unlike many other bean patties, in falafel the beans are not cooked prior to use. Instead they are soaked, possibly skinned, then ground with the addition of a small quantity of onion, parsley, spices (including cumin), and bicarbonate of soda, and deep fried at a high temperature. Sesame seeds may be added to the balls before they are fried; this is particularly common when falafel is served as a dish on its own rather than as a sandwich filling.

[...]

Falafel is now popular as a street food in countries around the world. Sometime it is offered as a vegatarian alternative to Döner kebab (den vanlige norske pitakebaben, red. anm.).

- Wikipedia.org, ‘Falafel’

Falafel er nok et av mine favorittord. Falafer, falafler, falaflene. Faflaflene, flafle, falafafle. Si det høyt for deg selv midt på gaten; I dare you.

Siden jeg lå litt på etterskudd i 52-planen min, bestemte jeg meg for å slå to fluer i én smekk og kjøre to måltider samtidig. Denne gangen skulle hjemmelaget lasagne med oliven- og ostebrød lages! Bilder fikk jeg ikke tatt annet enn av det ferdige resultatet, og fordi jeg brukte en oppskrift fra en side full av nøyaktige mål, beskrivelser og bilder av absolutt alt, tenker jeg heller at jeg linker dere videre. Siden jeg snakker om er en matblogg av høyeste klasse, full av bilder som får munnen til å løpe i vann selv fra første blikk. The Pioneer Woman Cooks! anbefales til alle, og direkte linker til måltidene jeg laget i kveld finner dere i min beskrivelse av rettene, lenger ned.

Bilde hentet fra thepioneerwomancooks.com

The Best Lasagna. Ever. var en tittel jeg falt pladask for, og dermed var pent nødt til å prøve meg på. Etter utrolig mye slit med å konvertere amerikanske mål til norske, og lete butikken rundt etter ingredienser jeg ikke hadde sjanse til å finne, følte jeg at jeg kunne begynne på selve matlaginen. Jeg byttet ut det meste i håp om at det ikke kom til å vises for godt på det ferdige resultatet, - noe det heller ikke gjorde! Lasagnen så nærmest prikk lik ut som den på bildet, og den falt i smak hos samtlige gutter i testpanelet (les: Sigurd - min søte kjæreste og faste testpanelmedlem, Morten og Stian). Faktisk skrøt de den langt opp i skyene, noe jeg fant mistenkelig siden samtlige jenter i testpanelet (les: meg…) ikke likte den noe særlig i det hele tatt. Etter fire biter hadde jeg fått mer enn nok av den dominerende cottage cheese-smaken, og til og med guttene innrømmet at det ble litt mye av den merkelige ostesmaken som lå og lurte midt i lasagnen. Kjøttsausen var kanskje verdens største suksess, og så lenge noen spiser opp maten min sier jeg meg fornøyd. Jeg er tross alt urimelig kresen. Neste gang jeg lager lasagne prøver jeg nok en egen vri på denne oppskriften!

Bilde hentet fra thepioneerwomancooks.com

Olive Cheese Bread - elegant oversatt av meg til “oliven- og ostebrød”. Kreativt, hva? I og med at jeg forakter oliven i alt utenom søppelkassen, kan man godt si at dette ikke var en stor slager hos meg. Men jeg visste jo selvsagt på forhånd hvor lite glad jeg er i oliven, og grunnen til at jeg laget dette er god nok; for selv i min omsluttede, lille kresenverden klarer jeg å se ting som kanskje slår an hos andre. Siden jeg er fullt klar over at en av Sigurds favoritting i verden (utenom fruktkjøtt i appelsinjuicen og sylteagurk, altså) er oliven, tenkte jeg det kunne vært et godt tilbehør for de som utgjør den ikke-kresne delen av kveldens testpanel. Og det ble det! Fra første bit var alt jeg hørte lovord, og til og med Morten - som for kvelden var på den kresne anti-oliven-siden av panelet - syntes det var ganske godt. “Bare litt mye oliven,” i følge ham, men ingenting som stoppet ham fra å pirke av mesteparten og glefse i seg resten. For de som er glad i oliven er nok dette veldig, veldig godt, så den anbefales! I alle fall om du vil kokkelere deg vei inn i hjertet på noen som er glad i oliven.

Ingredienser
3 spiseskjeer extra virgin olivenolje
4 store løk, hakket
Salt og pepper
Pizzadeig
Litt maismel
5 “desiliter” ost
1 pakke roastbeef, revet i grove biter

1. Varm opp ovnen til passende temperatur for pizzadeigen din, i mitt tilfelle 250°C.

2. Varm en stekepanne til middels-høy varme, tilsett olivenoljen. Legg all den hakkede løken i pannen, krydre med salt og pepper, og stek til det er “karamellisert” (omtrent 15-20 minutter). Husk å røre innimellom, så løken ikke brenner seg. Så snart den er klar, fjern den fra pannen og la den hvile.

3. Strø litt maismel på bakepapiret for en ekstra sprø bunn, og for å hindre at deigen klistrer seg fast. Legg ut deigen så den passer til bakepannen. Børst litt olivenolje over, og stek den i ovnen til den er nesten ferdig.

4. Ta bunnen ut av ovnen, spre den stekte løken over den så det dekker. Denne pizzaen skal ikke ha tomatsaus som bunn! Strø deretter roastbeef jevnt over løken, og avslutt med et godt lag ost.

5. Stek i noen minutter, til osten begynner å boble og se gylden ut.

Tilståelser
1. Jeg brukte ferdig pizzadeig, for da jeg lagde denne middagen var jeg på mitt verste i forkjølelsesforløpet, og hadde rett og slett ikke ork til å lage min egen deig. Men lag gjerne din egen, for da blir det alltid mye bedre!
2. Jeg brukte ikke maismel, men vanlig mel. Resultatet ble glimrende allikevel, så jeg tror ikke det utgjør en veldig stor forskjell.

Konklusjon
Pizzaen ble kjempegod, og falt i smak hos alle i familien. Sigurd skrøt den opp i skyene, og sa at den helt klart fortjente en plass i hans mentale topp 3-liste over måltider jeg har laget til ham. Riktignok er favorittmaten hans løk i alle former, og det faktum at bunnen var dekket i myk, brun, smakfull løk kan ha hatt noe å gjøre med det, men jeg tar komplimentet til meg allikevel. Det varmer jo et spirende husmorhjerte å høre slikt. Den tok veldig kort tid å lage, og spesielt ble olivenoljen man børstet over bunnen vellykket (Sigurds andre favoritt er olivenolje, og han skjønte etter første bit at den gjemte seg et sted på pizzaen). Det gav “det lille ekstra” til retten, syntes vi. Bon appétit!