1. Løft og hold tyve-tretti forskjellige barn opp til ansiktet ditt
2. Pass på at barna hoster, gjerne rett opp i ansiktet ditt, og aller helst med en liten spyttsprut
3. Lat som om det ikke gjør noe som helst, og repetér punktene hver dag gjennom arbeidsuken

Gå hjem, legg deg under en dyne, og kjenn basillene kravle gjennom kroppen din. Legg spesielt merke til at halsen blir trangere, ørene blir tettere, synet blir mer og mer slørete og at kroppstempeaturen ser ut til å øke sakte, men sikkert.

Dra med deg vinterdynen ut i sofaen, sett på sesong 1 av Curb Your Enthusiasm, ha mye drikke innen rekkevidde og legg deg ned for å kjenne litt ekstra godt på at immunforsvaret prøver å redde seg inn, men vit at du har flere dager fremfor deg med nesespray, halstabletter, hostesaft og febernedsettende.

Nyt.

05.30: Stå opp
06.30: GÃ¥ hjemmefra
07.10: Busse
08.00: Jobbe
16.00: Busse
17.00: GÃ¥ fra buss til trening
17.15: Trene
18.15: GÃ¥ fra trening til leiligheten
19.00: Dusje
20.00: Spise middag
20.30: Hvile
21.30: Sove

Repetér.

Så jeg sendte mail til Adecco og sa at jeg helst ville bytte barnehage, om det skulle forsette slik. Med én time til rådighet hver dag blir det litt for mye. Jeg fortalte barnehagen om det, og de sendte umiddelbart en mail til Adecco selv - for å be dem gi meg betalt for reisetiden, låne meg en bil, eller noe annet som kunne hjelpe meg. Så fikk jeg beskjed om at jeg gjør en kjempejobb og at de ikke vil at jeg skal slutte.

Adecco svarte at de ikke kunne gjøre noe som helst fra eller til (ikke overraskende), så i dag har himmel og jord vært i bevegelse fordi de ansatte prøver å finne ut om barnehagen kan betale meg av sine penger. Det er ganske langt ute, og jeg regner ikke med at det går i boks, men det er allikevel utrolig hyggelig at de i det hele tatt prøver så hardt. Jeg vil helst fortsette i denne barnehagen, hvor jeg kjenner barna, kollegene og trives veldig godt. Det er bare så trist at det skal gå så hardt utover tiden min, noe alle på barnehagen sier at de forstår fullt ut. Det blir spennende å se hvor jeg er neste uke, i alle fall.

Ellers husker dere kanskje at jeg satt med hjertet i halsen for noen uker siden, på grunn av fremtiden min? Det har løst seg! Etter kontakt med studiekonsulent ble det klart at jeg kan begynne på nytt og følge kull 08 uten problemer og uten å søke meg inn igjen, som så mange sa. Jeg ville bare være hundre prosent sikker før jeg turte å stole på noe, og nå har jeg hørt det fra et relativt høyt hold, så jeg sier meg svært, svært, svært fornøyd. Jeg kommer nok til å leve på dette frem til jul. Hipp hurra, da blir det norsklærer av meg allikevel!

(F = barnehagegutt på fire år med skarrende bergensdialekt, snørr i hele ansiktet, og munnen full av råttent løv.)

Det som burde ha skjedd:
Trine: Nei, F, vi spiser ikke bladene vi finner på bakken!
F: Hvorfor?
Trine: Det kan være veldig farlig.
F: Men hvorfor?
Trine: Fordi det kan være giftig. Vi spiser bare ting de voksne gir oss.
F: Ã…ja.

Det som lett kunne ha skjedd:
Trine: Nei, F, vi spiser ikke bladene vi finner på bakken!
F: Hvorfor?
Trine: Det kan være veldig farlig.
F: Men hvorfor?
Trine: Fordi det kan være giftig. Vi spiser bare ting de voksne gir oss.
F: … Hvorfor?
Trine: Fordi du kan dø, din idiot.

Det som faktisk skjedde:
Trine: Nei, F, vi spiser ikke bladene vi finner på bakken!
F: Hvorfor?
Trine: Det kan være veldig farlig.
F: Men hvorfor?
Trine: Fordi det kan være giftig. Vi spiser bare ting de voksne gir oss.
F: … Hvorfor?
Trine: Derfor.

Og så gikk jeg min vei. Jeg liker ikke barn med spørsmål.

Den faste ansatte barnehagetanten kom i dag til meg og sa at hun faktisk hadde kastet opp bare hun tok av en femÃ¥ring buksen, og at hun var pÃ¥ leting etter noen som taklet det bedre enn henne. Det var slik jeg endte opp med Ã¥ tørke diaré fra bakenden, lÃ¥rene og leggene til en liten gutt som knapt forstÃ¥r et ord norsk - for ikke Ã¥ snakke om alt som hadde havnet pÃ¥ gulvet! Mine tanker om at barnehageansatte blir skikkelig tolerante etter noen Ã¥r pÃ¥ i baken er tydeligvis riv ruskende gale. Personlig brakk jeg meg omtrent tyve ganger og stod ti minutter i utgangsdøren for Ã¥ ikke besvime, men det øyeblikket jeg innsÃ¥ at Ã¥ puste med munnen faktisk gjør underverker, gikk det glatt! Jeg, verdens største pyse nÃ¥r det kommer til “ekle” ting, taklet det bedre enn avdelingslederen!

På vei hjem havnet jeg i en vidunderlig retro-buss med snorer til å plinge i. Jeg måtte selvsagt sørge for å plinge for mitt stopp før noen andre fikk muligheten til å frarøve meg gleden - og bryr meg lite om hvorvidt bussjåføren synes det er merkelig at noen plinger tre kilometer før de skal av. Den deilige følelsen av at plinget kommer som en umiddelbar reaksjon til et svakt, men markert rykk i tråden er ubeskrivelig deilig, og jeg forstår ikke hvorfor i alle dager de forandret plingesystemet i bussen. Bussen hadde dessuten også disse deilige setene kun for én, noe jeg ikke kan fatte og begripe at de fjernet fra alle de moderne bussene. Hvorfor? Hvorfor?!

Som en lysende avslutning kan jeg forresten si at mine foreldre er engler, som ikke bare sender gode filmer i posten, men som også sponser oss med 200,- frie kroner til å kjøpe luksusmat på butikken for. På kjøkkenet venter nå en pakke strimlet svinekjøtt, en Toro-pakke Tikka Masala, en pakke nan-brød, tre appelsiner, to frokostblandinger, en flaske Pepsi Max og en ny, grønn oppvaskbørste. Det som er litt overraskende er at den lille nedstemtheten jeg har følt i det siste forsvant fullstendig da jeg tuslet rundt blant butikkhyllene og valgte ut akkurat det jeg ville ha, fremfor kun det aller nødvendigste i billigst mulig versjon. Dagligvarehandel som terapi? Det ville i alle fall jeg hatt fullstendig tro på.

Gjett når jeg sovnet i natt, og gjett når jeg stod opp i dag morges. Nærmeste gjetning får en link til bloggen sin i mitt neste innlegg, eller bare en koselig omtale. Jeg vet det er å ta hardt i, og at dere nå kommer til å gjette dere til blods for å få slik en gjev og fantastisk premie, men hva kan jeg si? Jeg har på meg spanderbuksene mine i kveld.

Klokken 07.40, tyve minutter for tidlig grunnet min konsekvent drøye tidsbruksberegning, stod jeg klar utenfor barnehagen jeg skulle tilbringe dagen i. Derfra opplevde jeg blant annet at polske barn som ikke forstår norsk, gjerne gjør opp for kommunikasjonssvikten ved å kaste leketøy på de andre barna; og at små, sinte jenter som slår og sparker deg har potensiale til å begynne å hylgråte, plutselig og uten grunn, og gi deg råtten samvittighet resten av den første dagen din. Jeg opplevde også at det er skikkelig koselig når noen instinktivt griper hånden din fordi de trenger noen å leie, og at det ikke er fullt så koselig at de tørker av seg restene av sølepytten de hoppet i på samme hånd. Det morsomste må utvilsomt ha vært da vi lekte med modelleire og denne kommentaren overdøvet alle de andre: «Eg skal lage skikkelig svææærrre, grrrønne manneballerrr! Se på manneballene mine!»

Et lite problem har jeg ogsÃ¥ oppdaget i barnas mumling og det at de ikke helt har lært seg Ã¥ snakke tydelig. Om man kombinerer dette med min lave forstÃ¥else for vestlandsdialekter, er resultatet en barnehagevikar ved navn Trine som sier “Hæh?!” fem ganger, før hun gÃ¥r for Ã¥ hente tolk. Utenom dette prøvde jeg Ã¥ kommunisere sÃ¥ mye som mulig med smil og smÃ¥ grimaser, noe som gjorde at verdens søteste smÃ¥ ansikter lyste opp mot meg, gang pÃ¥ gang. Aw!

Etter jobb sloknet jeg nesten umiddelbart på sofaen, og sov til 21.30. Grøss! Heldigvis merker jeg at jeg enda ikke er riktig våken, så forhåpentligvis kan jeg legge meg ned for å sove igjen når jeg vil. Jeg må bare passe på å ikke holde meg alt for lenge oppe, slik at jeg plutselig våkner igjen - noe som dessverre har store sjanser for å bli en selvoppfyllende profeti når jeg skriver det ned.

Det har seg slik at jeg i det siste har sett etter jobber, og etter anbefaling fra Hilde, sendte jeg inn en elektronisk CV blant annet til Adecco. De ringte meg nesten umiddelbart, og etter to møter hvor de har intervjuet meg og spurt meg om hva jeg vil jobbe med, sitter jeg med sommerfugler i magen og et smil om munnen - for i morgen er min første dag i jobb. Planen min var aldri å jobbe gjennom Adecco, og jeg har nok sittet inne med en del fordommer angående deres muligheter til å gi deg et godt startpunkt i arbeidslivet, men desto gladere ble jeg for å få det motsatte bevist. Fra begynnelsen har jeg sagt at jeg gjerne ville jobbe i barnehage, og de har nesten umiddelbart plassert meg ut i et vikariat i en barnehage som er en liten busstur unna. De har gitt beskjed om at jeg antagelig vil få en del vikariater og strøjobber til noen som trenger barnehageassistent i fast stilling bestemmer seg for å beholde meg, så det blir spennende å se hvor lenge jeg kommer til å farte rundt mellom forskjellige steder.

«Men Trine, du er jo tyve Ã¥r… Hvorfor sløser du bort tiden pÃ¥ Ã¥ arbeide, i stedet for Ã¥ skaffe deg en god utdannelse først som sist?»

Svaret på dette grunner i mange ting, men i hovedsak kommer det ned til dette; jeg ønsker ikke å bruke tid og studielån på å studere nå som det føles feil, og jeg av den grunn ende opp med dårligere resultater (og uten evne til å glede meg over det jeg studerer) enn om jeg venter til det føles riktig. Jeg har tenkt å komme meg tilbake til studiene så raskt som mulig, men når jeg først ikke skal studere, er det ingen grunn til å ikke jobbe mens jeg venter. Jeg har hørt fra alt for mange kanter, alt for mange ganger siden jeg bestemte meg, at dette er en dårlig idé. Variasjonene av tilbakemeldinger er mange, men de vanligste går ut på at jeg aldri kommer til å komme meg tilbake til studiebenken, jeg kommer til å ødelegge min økonomiske sans ved å tjene mer enn jeg får i studielån senere, jeg kommer ikke til å komme inn igjen på studiet mitt neste gang jeg ønsker å studere, jeg kommer til å bli for komfortabel og miste læringsgnisten, og sette meg fast i en situasjon jeg egentlig ikke ønsket å havne i. Jeg har fått utrolig mye pepper fra mennesker jeg forventet støtte fra, og jeg trenger ikke mer av det. Det eneste jeg trenger nå er at noen gleder seg like mye over at jeg har fått en flott jobb som det jeg selv gjør. Det jeg vil gjøre med livet mitt er å ta en høyere utdanning, men jeg vil ikke ta den akkurat nå.

Å jobbe i barnehage tror jeg kommer til å bli utrolig fint. Slitsomt, ja; kaldt og vått, ja; snørrete og fullt av rompevasking, ja. Fullt av latter og smil, ja; en god erfaring for en som gjerne vil ende opp som lærer, ja. Jeg er utrolig glad i barn, og liker å tro at jeg kommer godt overens med dem. Dette blir spennende på alle måter, og jeg merker det kribler godt i magen når jeg tenker på morgendagen.

For de som lurte er dette altså jobben jeg endte opp med på den sengeliggende dagen min, da min konsulent fra Adecco ringte og sa hun hadde funnet en sted jeg kunne jobbe fra denne uken. Jeg hadde riktignok gjort alt forarbeidet for å få jobben i forveien, men jeg liker allikevel å tro at det var noe med dagen jeg tilbrakte under dynen som tiltrakk seg litt hell og et fint vikariat. I morgen går jeg fra en tilværelse som slappfisk og statssnylter til en 08-16-arbeidshverdag. Ønsk meg lykke til!