I dag har jeg og Mette vært på romantisk middag med hverandre.

For noen dager siden var vi romantiske med matchende tunger hos Anja.

(Klikk på bildet for større versjon.)

Jeg og Mette har vært venner fra vi var åtte, og folk har forvekslet oss fra dag én. Vi ligner ikke nevneverdig mye på hverandre, synes vi i alle fall, så hva er det som gjør at folk absolutt ikke klarer å se forskjell? Med tanke på at jeg ikke klarte å se forskjell på Katrine og en annen blond jente i klassen den første uken av videregående, har jeg kanskje ikke så mye jeg burde si… Men allikevel, de som blander oss er våre nærmeste venner - deriblant Sigurd. Sigurd! Jeg anser det som intet annet enn urovekkende.

De siste dagene har jeg ikke hatt tid eller overskudd til internettet (dette er ord jeg aldri før har sagt, og antagelig ikke kommer til å si igjen på flere år), men dette er hva jeg har foretatt meg:

Hørt på The Doors mens regnet pøste ned i solskinnet utenfor bilen.

Kjørt inn i soloppgangen med tre fine mennesker.

Sett ting jeg aldri trodde jeg noensinne kom til å se.
(Marlen og Mathias med en liten sneip på fanget, for eksempel.)

«Hva er egentlig klokken nå?»
Jeg, Christine, Henrik og Morten sitter i bilen, og sistnevnte kommer med spørsmålet.
«Tretten over tirsdag,» svarte Henrik, og jeg synes det var en fryktelig fin ting å si.

For litt over to Ã¥r siden satt en hel gjeng av oss i sengen til Mathias, langt ute i inngrodde Jondalen, der ingen skulle tro at noen kunne bo. Vi spilte MarioParty 64, og jeg ledet overlegent. Mathias oste av sinne over det, og like før jeg skulle bli tildelt alle stjernene i hele spillet og bli kongen av Yoshi’s Island, trykker han pÃ¥ RESET.

I litt over to år har det klødd i fingrene mine etter den perfekte hevnen.

I dag satt en hel gjeng av oss i stuen til Mathias, langt ute i inngrodde Jondalen, der ingen skulle tro at noen kunne bo. Vi spilte MarioParty 64, og Mathias ledet overlegent. Jeg oste slettes ikke av sinne - for der jeg satt, jobbet hjernen min pÃ¥ høygir. Mot slutten av de tyve rundene, like før han skulle bli tildelt alle stjernene i hele spillet og bli kongen av Yoshi’s Island, glir jeg diskret ned fra sofaen til gulvet… og trykker pÃ¥ RESET.

I natt skal jeg sove bedre enn jeg har på over to år.

I dag ville ikke blodårene mine være med på å leke hos legen. Etter å ha spurt, trykket, forklart og sjarmert både foten min og meg (det er noe med unge velutdannede menn med sjokoladebrune øyne, og det at de kan reparere meg…) sendte legen meg inn til blodprøvetakning for allergi. Stikk, stikk, smerte, stikk, stikk, og inn kom en ny bioingeniør. Stikk, smerte, stikk, og inn kom legen min; visstnok fordi han har spesielle evner når det kommer til gretne blodårer. Etter å ha dasket meg opp og ned på begge armene fant han ut et godt sted å stikke ville være håndbaken min - en idé han forlot så snart tårene vellet opp i øynene mine og underleppen min begynte å skjelve. Det er fint å ha leger som er villige til å inngå kompromiss, og vi fant ut at håndleddet var å møtes på midten. Så nå sitter jeg her, syv hull og en splitter ny evne til å gli inn i rollen som sprøytenarkoman rikere - og med en bomullsdott på venstre side av høyre håndledd som bevis.

Ellers dro jeg på apoteket for å shoppe, og kom hjem med to typer støttebandasjer, allergitabletter og betennelsesdempende. Jeg er ganske fornøyd med dagens fangst, og den ene støttebandasjen var til og med på salg. Forter du deg, får du kanskje tak i en selv.

Nevnte jeg at jeg er tilbake i Kongsberg? Siden Mette, som jeg ikke har sett siden jul, kom hjem har jeg vært med henne i 28 timer relativt sammenhengende. I går så vi Across the Universe med moren og faren min etter å ha bakt R.O.O.M.s berømte gulrotkake, og selv om det antagelig er tyvende gangen jeg ser den, blir jeg fortsatt bare enda mer glad i den for hver gang.

To ting som irriterer meg grundig om dagen:
1. Overskriftene i sidestolpen på bloggen min har lurt til seg en liten feil, og uansett hva jeg gjør, finner jeg ikke ut hvor den ligger - derfor ser de aldeles ikke ut som de skal, og det er ikke pent.
2. Kameraet mitt er tomt for batteri, og laderen min er borte vekk, så de eneste bildene jeg får tatt er med webkameraet mitt. Selvsagt klør det i fotofingeren når jeg ikke har mulighet til å ta bilder, sukk.

Én fun fact om Trine:
1. Jeg har ikke noe problem med sprøyter i seg selv, eller det å ta blodprøve. Jeg er derimot livredd for å få satt sprøyter, for jeg tåler ikke delen hvor de presser væske inn i meg. Det blir for sykt for meg. Jeg er litt på gråten bare fordi jeg skriver om det nå. Så lenge sprøyter trekker noe ut av meg klarer jeg meg ganske fint, og har bare begrensninger når det kommer til hvor det skal tas fra.

I dag har min indre klokke gått fra 08 til 16 til 12 til 23 til 18.

Fordi jeg om mindre enn to timer skal stå ferdigpakket utenfor Hildes studenthjem for å reise hjem til Kongsberg i to uker, sitter jeg heller her og skriver meningsløse ord på rekke og rad heller enn å begynne å pakke. En liten, slem del av meg har det morsomt med å tvinge ut tanker som «Pah, hvem trenger vel å pakke? Du skal bare ha med stasjonærdatalaptopladereledningersåmyeklærdufårmeddegog…» Så da blir jeg sittende her. Jeg lurer på hvor lenge.

At jeg alt har brukt åtte minutter på å stirre dumt på det hvite feltet under forrige setning er kanskje en indikasjon på hvor ekstremt uvillig jeg er til å sette i gang med ting. Vil noen låne meg litt selvdisiplin?

Hodet mitt er tømt for tanker, men jeg skal prøve å tyte ut noen ord allikevel.

• Jeg og Hilde kjøpte denne kjolen til meg til Sex and the City: Get Carried Away. Jeg elsker den, og har planer om å bruke den hver dag resten av livet. Kanskje ikke når det er snø ute.

• Vi så filmen og den var fantastisk. Negative ting inkluderer den nye assistenten hennes, som jeg ikke kunne fordra, og at de hadde presset så mange hendelser inn i en liten film. Jeg skulle mye heller sett dem lage en hel sesong, men jeg vil allikevel heller ha filmen enn ingenting. Positive ting er alt annet, blant annet at Carrie har prikk lik MacBook som meg. Når jeg kommer hjem til Kongsberg skal jeg se gjennom skoesken min for sikkert åttende gang siden jeg fikk den.

• Etter filmen i går dro vi på Spesial for å spise, og bestilte to Cosmopolitans til maten. Enten var de dårlig blandet, ellers er ikke Cosmopolitans særlig godt i seg selv. Det var litt skuffende.

• Foten min gjør opprør etter påtvungen fysisk aktivitet på Sandviksfjellet, og derfor humper jeg rundt som en slags Igor om dagen.

• Jeg har farget håret mitt rødt, og etter å ha gjort det kom jeg på at jeg ikke liker unaturlige hårfarger om sommeren. Nå plages jeg mer og mer av det hver dag, og vil bare ha det bort. Hyl!

Jeg vet ikke egentlig hvor vi har vært i dag, men det er helt definitivt ikke i nærheten av Frydenbøveien. Tidlig i dag morges (les: rundt elleve) prøvde Hilde Ã¥ fÃ¥ meg med pÃ¥ tur opp til Fløien. Sliten og søvnig takket jeg nei og fortsatte dagen min (les: Ã¥ sove), men litt senere spurte Hilde om jeg og Sigurd ble med for Ã¥ bade. Det hørtes hakket mer overlevbart ut, og førti minutter senere stod vi ved busstoppet for Ã¥ sitte pÃ¥ ut mot Sandviken. Moren til Sebastian hadde fortalt Hilde at det var en “ikke sÃ¥ veldig lang” tur fra det psykiatriske sykehuset der ute og opp til badevannet. Opp til badevannet. Det tok oss vel tretti-førti minutter Ã¥ gÃ¥ derfra og opp, og det var en fremtredende mangel pÃ¥ slake oppoverbakker. Nevnte jeg at jeg troppet opp i kjipp-kjapper for den “ikke sÃ¥ veldig lange” turen?

Faktisk gikk det overraskende bra da vi først var fremme. Etter at Sigurd og Hilde hadde vært tålmodige sjeler som så i nåde til en latsekk på veien opp, og hadde latt meg få både sakte gange og pustepauser, kom vi frem til en liten, gresskledd plass hvor vi var alene ved vannet. Vi slo oss ned, Sigurd og Hilde badet, jeg vasset, og så lå vi i solen og hørte på alle de seks sangene vi tilsammen har på mobiltelefonene våre. Vi lå enda litt lenger, før vi begynte å kjenne på at vi var sultne, og vandret freidig nedover igjen. Nedoverbakker er mine favorittbakker, så det gikk atskillig mye lettere og i høyere tempo. I stedet for å ta bussen hjem fra Sandviken, gikk vi til pølseboden ved bryggen og spiste i følge ryktene (les: Sigurds påstander) prisbelønte pølser. Mmm, San Fransisco.

Nå sitter jeg i sofaen hjemme og gruer meg til å reise meg. Jeg gruer meg også til å sende melding til Sigurd for å si at vi ikke har så mye mat, og at han nok må gå innom butikken på veien hjem fra botanisk hage, hvor han bestemte seg for å tilbringe ettermiddagen. Jeg gruer meg til å lete etter mobilen, og jeg gruer meg på hans vegne.

Nå skal jeg drikke iskald hvitvin for å gjøre opp for alt den ufrivillige sunnheten jeg har blitt utsatt for i dag.

PS: Hadde vi hatt med kamera hadde det jo blitt for godt til å være sant, så det lot vi selvsagt ligge hjemme. Men det er rykter om en telttur på mandag, og da skal det definitivt være med.

I dag satt jeg på toget hjem til Bergen i åtte timer. Der satt jeg med en ekstremt gretten gammel dame som hele tiden stirret på meg med sammensnurpet munn og rotteøyne, en eksentrisk norsklærer (min fremtid?) som så ut som en snill, krøllete hund, og en mann som så ut som om han var halvt menneske, halvt sjøløve. Jeg lurer på hvilket dyr jeg var.

I kveld skal jeg lure Sigurd til å se på The Notebook med meg. Jeg håper han gråter, men dessverre tror jeg ikke han gjør det. Om han gjør det, kan dere i alle fall være sikre på å lese det her i morgen.

Jeg liker, men får ikke så ofte…

… skru sammen datamaskiner helt fra bunnen av.

… spille monopol og ha hotell på Rådhusplassen.

… se sesongavslutningen av Lost - hyyyl!

… ha helt konstruktive diskusjoner med Rune på MSN.

Mens vi venter på noe bedre… Her har dere et lite knippe bilder fra to dager i uken min.

På lørdag lagde jeg og Maren mat til Morten, Daniel, Mats. Og Sondre.
Mmm, ytrefilet surret inn i bacon, peppersaus-grønnsaksstuing og hvitløkspotetmos.

Den halvspiste maten min er kanskje ikke så fotogen, men jeg lover dere, det var godt!
Øverst til høyre ligger forsåvidt Mortens berømte tannkrem.

Skillingsboller til dessert.

I dag var storebror Stein på besøk, så han fikk prøve Age of Conan.
Han er blurry fordi han ble så ivrig at han ikke klarte å sitte stille

O, hai. Jeg er ikke særlig glad i å ta bilder av meg selv.

Men jeg har verdens fineste t-skjorte, altså.