Skrevet klokken 23:34 under kategorien ‘Film, Hverdag’.
Hodet mitt er tømt for tanker, men jeg skal prøve å tyte ut noen ord allikevel.
• Jeg og Hilde kjøpte denne kjolen til meg til Sex and the City: Get Carried Away. Jeg elsker den, og har planer om å bruke den hver dag resten av livet. Kanskje ikke når det er snø ute.
• Vi så filmen og den var fantastisk. Negative ting inkluderer den nye assistenten hennes, som jeg ikke kunne fordra, og at de hadde presset så mange hendelser inn i en liten film. Jeg skulle mye heller sett dem lage en hel sesong, men jeg vil allikevel heller ha filmen enn ingenting. Positive ting er alt annet, blant annet at Carrie har prikk lik MacBook som meg. Når jeg kommer hjem til Kongsberg skal jeg se gjennom skoesken min for sikkert åttende gang siden jeg fikk den.
• Etter filmen i går dro vi på Spesial for å spise, og bestilte to Cosmopolitans til maten. Enten var de dårlig blandet, ellers er ikke Cosmopolitans særlig godt i seg selv. Det var litt skuffende.
• Jeg har farget håret mitt rødt, og etter å ha gjort det kom jeg på at jeg ikke liker unaturlige hårfarger om sommeren. Nå plages jeg mer og mer av det hver dag, og vil bare ha det bort. Hyl!
Skrevet klokken 23:42 under kategorien ‘Film, Musikk’.
En utrolig søt scene (og sang) fra filmen Some Like It Hot (1959). Hver gang jeg hører denne sangen setter den seg på hjernen min i ukevis. Jeg har nynnet på den siden jeg kom hjem til Kongsberg for tre uker siden.
Skrevet klokken 04:51 under kategorien ‘Film, Musikk’.
(Jeg burde lære meg å legge meg i god tid før solen står opp. Nå som jeg er hjemme uten ansvar og med gode venner, ser det ut til at alt av indre alarmklokker blir ødelagt. Hvem vil vel legge seg når man er midt i en eller tre virkelig gode samtaler?)
I går lurte jeg guttene til å se Across the Universe med meg. Jeg sier lurte fordi jeg kjenner gutter som neppe ville sett en musikal uten at en jente blafret med dådyrøyne og stakk ut underleppen (les: jeg kjeftet dem til å se den med meg). Det er forsåvidt helt idiotisk, for Across the Universe er muligens den vakreste filmen i verden. Alle burde se den. Og fordi alle burde se den, har jeg legger jeg ut en offisiell beskrivelse, en offisiell trailer og offisielle bilder. Alt dette tilhører Sony Pictures/Across the Universe og Filmweb.
60-tallet. Opptøyer. Krigsprotest. The Beatles. All you need is love…
Across the Universe er en kjærlighetshistorie med 60-tallet som bakteppe, vevet av turbulente Ã¥r med antikrig-protester, tiÃ¥rets Ã¥ndelige utsvevelser og særpregede rock’n roll. Fra Liverpools havneomrÃ¥der til kreativ psykidelia i New Yorks Greenwich Village, fra Detroits gater av opptøyer til dødens marker i Vietnam.
De to unge elskende, Jude (Jim Sturgess) og Lucy (Evan Rachel Wood), sammen med en gjeng venner og musikere, finner et fellesskap i den alternative fredsbevegelsen. Men sterke krefter utenfor deres kontroll drar Jude og Lucy fra hverandre, og de to må mot alle odds finne sin egen felles vei tilbake til kjærligheten.
“Across the Universe” er musikk og drama, en film bygget pÃ¥ “The Beatles” legendariske musikk, hvor bandets lÃ¥ter smelter sammen med historien som fortelles. “Across the Universe” tar oss tilbake til tidsepoken “verdens største band” fargela med sine sanger. Vi møter Evan Rachel Woods og Jim Sturgess som Jude og Lucy, samt U2-sanger Bono, for første gang i rollen som skuespiller pÃ¥ det store lerretet. PÃ¥ rollelisten finnes ogsÃ¥ Salma Hayek, Joe Cocker og Eddie Izzard.
Mens jeg stod over grytene for å røre sammen spaghetti og kjøttsaus i ettermiddag snek Sigurd seg inn for å prøvesmake, som han alltid gjør. Jeg kan stolt meddele at planen min gikk glimrende! Hvilken plan, spør dere kanskje? Det nøyaktige øyeblikket da øynene hans rullet bakover i ren nytelse over pasta-, tomat- og hvitløkssmaken, slapp jeg raskt, men hensynsløst ut spørsmålet: «Så, kanskje vi kan se en film mens vi spiser? Hva med Sweeney Todd?»
Han var sjanseløs, men det hadde dere sikkert allerede gjettet.
Det har seg slik at jeg har en pappa som ikke bare interesserer seg nok for å laste ned og brenne ut filmer til at det ligger hundrevis av brente DVD-plater i hyllene våre hjemme - han er også så omtenksom at han sender noen av dem helt opp til Bergen, så jeg og Sigurd kan nyte noen Oscarvinnere på TV-skjermen. De utvalgte filmene var denne gangen Sweeney Todd: The Demon Barber from Fleet Street, Juno, Michael Clayton og No Country for Old Men. Hver dag siden filmene ankom har jeg mast på Sigurd for å prøve å få ham til å se en av dem med meg, og hver dag har han hatt bedre ting å gjøre. I dag forandret altså dette seg, og jeg har en mistanke om at nå som han først er på gli, er det snart mulig å få ham til å se andre filmer med meg også. Det er i alle fall lov å håpe.
Det skulle jo faktisk vise seg at han likte filmen bedre enn meg. Han holder seg gjerne for god for synging i filmer, og da det ble klart at Sweeney Todd var en musikal, var han mildt sagt skeptisk. Når Johnny Depp begynte å kutte strupen på kundene sine, for deretter å la Helena Bonham Carter servere de døde menneskene innbakt i paiene sine, var det helt klart at han likte filmen. Det var samtidig helt klart at jeg satt med forferdelig vondt i magen og måtte konsentrere meg hardt for å ikke å la fantasien gå alt for langt i henhold til hvordan menneskekjøtt smaker. Når det kommer til ting som gir meg mageknip ligger kannibalisme høyt oppe på listen, faktisk så høyt at det er på linje med mammografi. Filmen var forsåvidt nydelig på alle andre måter, og jeg anbefaler den på det sterkeste! Jeg tror jeg bare skal droppe å spise middag foran den, neste gang.
Kongsbergenser pÃ¥ tyve Ã¥r. Tidvis apatisk og misantropisk optimist med en intens kjærlighet til det skrevne ord, stjerner og apati.net. Liker Ã¥ lage mat, være glad i andre og Ã¥ dagdrømme. Har aldri vært filmfanatiker eller avhengig av musikk for Ã¥ overleve, men har allikevel noen favoritter som gjøre regnværsdager bedre. Les mer... →
Når jeg kommer hjem til Kongsberg skal jeg se gjennom skoesken min for sikkert åttende gang siden jeg fikk den.
Loading ...
