I mangel på steder å være når vi alkoholerer oss, tar vi i bruk hybelen under huset til foreldrene mine. Der er det lite plass på gulvet, i tillegg til at det eneste møblementet er en dobbeltseng, og da sier det seg selv at åtte venner i én seng er et naturlig utfall.

Fra venstre: Christine, Audun og gjengens selvutnevnte blekfisk.
Bilde: © Christine Johannesen

Deretter ble det meste tåkete.

… Hvorfor har jeg sand i skoene mine?

Å dra på eventyr midt på natten for å finne skumle steder. Å tusle i gressbakker i skumringen og å bli klissbløte på bena av det. Å ligge fire fantastiske mennesker i én dobbeltseng, annenhver anføtes, og snakke om absolutt ingenting. Å høre på god musikk med enda bedre venner. Å le så man ikke får puste. Å se at solen går ned, og å være våken til solen går opp igjen. Å føle at man har all tid i verden, og alle muligheter foran seg. Å ikke klare å slutte å smile.

Jeg er forelsket i sommeren.

Én og en halv vodkaflaske og en flaske tyrkisk pepper senere var Rune ikledd BH og lenket fast til sengen min med sorte pusehåndjern.

Det er ålreit!
- Rune, hvert femte minutt i går

PS: Jeg var dødelig forelsket i Rune fra første klasse til sjette klasse på barneskolen, så dette er jo en slags drøm som kommer i oppfyllelse. Sett bort fra BHen, kanskje…

Jeg finner opp ord i overskriften min i dag, men med god grunn: I går natt siden kom Sigurd og Stian utfor noe ganske spesielt, så dette innlegget skal verken være om meg eller av meg. Jeg har rett og slett stjålet det de alt har skrevet om det, og tenkte å dele det med dere.

Stian skriver:
Jeg og Sigurd hadde vært på fest, og hadde akkurat spist en 60-kroners megapølse. Vi kom gående over Puddefjordsbroen gode og fornøyde. Sigurd bestemmer seg for å følge meg hjem. På veien legger vi merke til en person bak oss som gradvis tar oss igjen og går forbi oss før vi tar trappen ned før selve Damsgårdsveien. I Damsgårdsveien kan Stian legge merke til en bil med en person som lener seg inn i døren på bilen. Når vi passerer bilen ser Stian en person gå vekk i hurtig gange med et kamera rundt skuldrene. Vi går så videre som ingen skade skjedd.

Vi går kanskje tyve meter før vi hører rop fra en tilsynelatende frustert og gal mann. Vi kan se en mann med pistrete hvitt hår med store rare briller løpe etter oss, stereotypen på en eksentrisk professor. Han tar tak i sekken til Sigurd og spør om vi har tatt noe og om vi har noe i sekken. Jeg og Sigurd tror at han er helt sinnsyk og trekker oss unna. Når han forlater oss løper vi alt vi kan.

Det som så skjer er at mannen kjører etter oss i bilen sin og stopper og forklarer oss at han har blitt ranet (av mannen som Stian observerte lente seg inn i bilen og passerte oss med det store kameraet). Han ber oss sette oss inn i bilen, men vi er skeptiske siden vi tror han er steingal. Vi gir han en mobil slik at han kan ringe 112, og da skjønner vi at han faktisk har blitt ranet og at det er vi som er mongo og ikke ham. Etter en stund blir vi enige om å bli med ham i bilen for å dra til politistasjonen for å avtale en vitneforklaring. I bilen spør jeg (Stian) om hvordan hendelsesforløpet har utartet seg, og han forklarer at han har fotografert noen biler ved bobilplassen når noen kommer inn og stjeler et kamera fra bilen hans. Jeg (fortsatt Stian) kobler da 2 + 2 og skjønner at han (som vi sitter i bilen med) har vært med på TVNorge-programmet Norges Herligste og at han har en interesse for å fotgrafere bilskilt.

Sigurd skriver:
Imponert over Stians Norges Herligste-skills, og litt forvirret over at Stian kommer med et gledeshyl i baksetet mens mannen i førersetet er frastjÃ¥let tingene sine, snakker vi gradvis videre med ham. Vi kjører mot politistasjonen, og jeg hÃ¥per intenst at vi ikke krasjer. Prater om litt av hvert, og prøver Ã¥ gi ham trøst sÃ¥ godt vi kan. Fyren er veldig interessant, men samtidig ganske sær. PÃ¥ politistasjonen kommer vi inn, og han avgir forklaring til en politimann. “Ikke sÃ¥ mye vi kan gjøre”. Norges Herligste akker seg over at han ikke lÃ¥ste bilen de to minuttene han var borte fra bilen (for Ã¥ se etter interessante bilskilt, antar vi). Jeg presterer Ã¥ skrive noen krÃ¥ketær med navn, telefonnummer og adresse med kalde hender. Stian legger igjen navn og telefonnummer.

Etter en lite givende samtale med politimannen, går vi tilbake i bilen, der vi kjører tilbake. Jeg, Sigurd, bestemmer meg for å teste ham, og spør hvor KT kommer fra. Kongsberg, svarer han. Imponerende kar, skikkelig koselig. Etter en stund slipper han oss av ved Damsgård, og jeg ønsker ham lykke til. Et ukomfortabelt langt håndtrykk følger. Jeg tør påstå at jeg trykket hånden en 20-30 sekunder, mens jeg sier at jeg håper alt ordner seg. Stian får ingenting annet enn et vink. Bra jeg satt foran, for dette er godt anektdotemateriale. Litt av en karakter.

Kort oppsummering fra Stian:
Jeg og Sigurd går langs veien, en person går forbi oss, lener seg inn i en bil, stjeler et kamera stikker avgårde mens vi passerer. Vi er de eneste personene på veien slik at vi er de eneste tilsynelatende skyldige. Rar mann anklager oss for å være tyver siden Sigurd går med sekk, han skjønner at vi ikke er tyver, vi skjønner at han ikke er gal, men faktisk en av Norges Herligste, vi hjelper ham ved å skrive under som vitner.

«There was something about a cup and a sword and a tree and a green hill…»

Bilde: © xkcd

Det var noe om en taxi, en koffert, en prest som slo meg gjentatte ganger i hodet med et sammenrullet blad og deretter prøvde å drepe seg i en gressklipper (men aldri klarte det), en jentefest hos Maren hvor moren hennes viste frem bilder fra konfirmasjonen hennes, mamma som tok bussen over Myntbrua i Kongsberg og et brev…

Jeg husker alltid drømmene mine. Gjør du?

Bilde: © Kurt Halsey

 

«And we will never be f a r t h e r

than a s h o r t b r e a t h and a

g o o s e b u m p s h i v e r away.»

 

Her er et bilde av et lykketroll. Fordi jeg ikke har noe som helst fornuftig å skrive, og fordi det ikke er så ofte man ser bilder av lykketroll lenger.

Kort tid etter bildet ble tatt, ble han (hun? det?) kidnappet av to ivrige barnehender tilhørende mine yngste nieser. Lykketroll er fortsatt kult, men det at jeg ikke hadde Pokémon-ting da jeg var liten, ble mottatt med måpende munner og stor skuffelse. La det også være sagt at om jeg noensinne får barn, skal de vokse opp med NRK1 og gammeldagse, konservative leketøy. Bratz er avskyelig.

Foto: © Entertainmentwallpaper.com

Mmm, Patrick Dempsey…

Foto: © IMDB

Mmm, Patrick Dempseys ikke-så-veldig-kjente fortid…

I 1987 kom filmen Can’t Buy Me Love ut. Hovedrollen er klønete og smÃ¥rare Ronald Miller, spilt av ingen ringere enn McDreamy. Jeg hadde aldri forventet Ã¥ se ham i en slik type rolle, for nÃ¥ om dagen spiller han alltid en populær kjekkas, gjør han ikke? Det er ikke sÃ¥ mye jeg kan si om filmen, for jeg har dessverre ikke sett den enda selv - men etter jeg sÃ¥ traileren flyttet jeg den til øverst pÃ¥ listen min:

Se så søt han var! Jeg gleder meg, jeg. Visste dere om denne filmen? Det gjorde ikke jeg…

Er en gruppe pÃ¥ fjesbok som har det litt uheldige navnet: “PROTESTAKSJON MOT BENSINPRISER”

Nei du vi burde ikke sette en pris på bensin, vi burde heller drive med byttehandel. Én liter bensin for tre kilo korn og ett brød.
- Stian

Ånei, nå har du skjevla feit!
- Maren

Trine: Har du tannpirkere?
Morten: Tannkrem, ja, det har vi.

Trine: SÃ¥, du hadde tannpirkere?
Morten: Jepp, jeg henter tannkremen nå.

Morten: Oi, jeg glemte å hente tannkrem.

(Han mente faktisk å si tannpirkere alle tre gangene.)

Jeg lurer på om jeg har misforstått konseptet med å være med på LAN når jeg nå har brukt to timer på å pynte meg til mitt aller første. Ellers vil jeg også legge til at det egentlig er litt skammelig at jeg dette er mitt første selv om jeg har rukket å fylle tyve år på den tiden jeg har ventet på å bli med på et.

Jeg tok på meg en genser som matchet vaniljeisen jeg tok med. Mmm, Mövenpick.