Jeg har vært på kjøkkenet nesten sammenhengende fra 19 til 02 i dag, så nå er jeg sliten. Uthevet, så du vet jeg mener det. For å ta igjen 52-planen min bestemte jeg meg for å bake noe enkelt i flere variasjoner i kveld, og for å unngå gjærhysteriet jeg havner i hver gang jeg skal måle temperaturen på vannet, bestemte jeg meg for å gå for bakepulverløsningen: muffins. Bakerst til venstre er favoritten, gulrotmuffins med ostekrem. Den ble luftig, saftig, søt, men ikke kvalmende. Kremen var herlig enkel og smakte himmelsk. Bakerst til høyre er bananmuffins med sjokoladebiter, en flopp av dimensjoner - ikke bare hevet de omtrent ikke, men de smakte for lite banan og for sterk sjokolade. Forrest til venstre er vaniljemuffins med bringebær, og de ble mye syrligere enn forventet. Det kan jo godt hende at det er fordi jeg kjøpte importerte bringebær i helt feil sesong, men det gjorde uansett ikke noe, for det passet fint med noe syrlig midt i alt det andre søte. De er pyntet med mandelflak. Sist, men ikke minst (faktisk størst), står sjokolademuffins med vaniljekrem forrest til høyre. Nam! Vanligvis er jeg ikke særlig glad i sjokolademuffins, men med vaniljekremen fikk de en helt ny dimensjon. Alle oppskriftene er funnet på Det søte liv…, hvor de har all slags deilige oppskrifter på bakverk.

PS: Om du ikke har sett bildeserien jeg linket til i mitt forrige innlegg, rull deg ned og ta en titt eller klikk her. Det er noe av det fineste jeg har kommet over på lenge, og jeg vil gjerne dele det med dere.

Siden jeg endelig er hjemme og har pappas plastkort brennende i lommen såvel som et stort, lyst kjøkken å boltre meg på, prøver jeg desperat å ta igjen ukene i 52 jeg har gått glipp av. Uten videre innledning vil jeg presentere mine to nyeste måltider kombinert:

Alt som kan klassifiseres som nam, samlet på én tallerken.

Les videre →

Siden jeg lå litt på etterskudd i 52-planen min, bestemte jeg meg for å slå to fluer i én smekk og kjøre to måltider samtidig. Denne gangen skulle hjemmelaget lasagne med oliven- og ostebrød lages! Bilder fikk jeg ikke tatt annet enn av det ferdige resultatet, og fordi jeg brukte en oppskrift fra en side full av nøyaktige mål, beskrivelser og bilder av absolutt alt, tenker jeg heller at jeg linker dere videre. Siden jeg snakker om er en matblogg av høyeste klasse, full av bilder som får munnen til å løpe i vann selv fra første blikk. The Pioneer Woman Cooks! anbefales til alle, og direkte linker til måltidene jeg laget i kveld finner dere i min beskrivelse av rettene, lenger ned.

Bilde hentet fra thepioneerwomancooks.com

The Best Lasagna. Ever. var en tittel jeg falt pladask for, og dermed var pent nødt til å prøve meg på. Etter utrolig mye slit med å konvertere amerikanske mål til norske, og lete butikken rundt etter ingredienser jeg ikke hadde sjanse til å finne, følte jeg at jeg kunne begynne på selve matlaginen. Jeg byttet ut det meste i håp om at det ikke kom til å vises for godt på det ferdige resultatet, - noe det heller ikke gjorde! Lasagnen så nærmest prikk lik ut som den på bildet, og den falt i smak hos samtlige gutter i testpanelet (les: Sigurd - min søte kjæreste og faste testpanelmedlem, Morten og Stian). Faktisk skrøt de den langt opp i skyene, noe jeg fant mistenkelig siden samtlige jenter i testpanelet (les: meg…) ikke likte den noe særlig i det hele tatt. Etter fire biter hadde jeg fått mer enn nok av den dominerende cottage cheese-smaken, og til og med guttene innrømmet at det ble litt mye av den merkelige ostesmaken som lå og lurte midt i lasagnen. Kjøttsausen var kanskje verdens største suksess, og så lenge noen spiser opp maten min sier jeg meg fornøyd. Jeg er tross alt urimelig kresen. Neste gang jeg lager lasagne prøver jeg nok en egen vri på denne oppskriften!

Bilde hentet fra thepioneerwomancooks.com

Olive Cheese Bread - elegant oversatt av meg til “oliven- og ostebrød”. Kreativt, hva? I og med at jeg forakter oliven i alt utenom søppelkassen, kan man godt si at dette ikke var en stor slager hos meg. Men jeg visste jo selvsagt på forhånd hvor lite glad jeg er i oliven, og grunnen til at jeg laget dette er god nok; for selv i min omsluttede, lille kresenverden klarer jeg å se ting som kanskje slår an hos andre. Siden jeg er fullt klar over at en av Sigurds favoritting i verden (utenom fruktkjøtt i appelsinjuicen og sylteagurk, altså) er oliven, tenkte jeg det kunne vært et godt tilbehør for de som utgjør den ikke-kresne delen av kveldens testpanel. Og det ble det! Fra første bit var alt jeg hørte lovord, og til og med Morten - som for kvelden var på den kresne anti-oliven-siden av panelet - syntes det var ganske godt. “Bare litt mye oliven,” i følge ham, men ingenting som stoppet ham fra å pirke av mesteparten og glefse i seg resten. For de som er glad i oliven er nok dette veldig, veldig godt, så den anbefales! I alle fall om du vil kokkelere deg vei inn i hjertet på noen som er glad i oliven.

Ingredienser
3 spiseskjeer extra virgin olivenolje
4 store løk, hakket
Salt og pepper
Pizzadeig
Litt maismel
5 “desiliter” ost
1 pakke roastbeef, revet i grove biter

1. Varm opp ovnen til passende temperatur for pizzadeigen din, i mitt tilfelle 250°C.

2. Varm en stekepanne til middels-høy varme, tilsett olivenoljen. Legg all den hakkede løken i pannen, krydre med salt og pepper, og stek til det er “karamellisert” (omtrent 15-20 minutter). Husk å røre innimellom, så løken ikke brenner seg. Så snart den er klar, fjern den fra pannen og la den hvile.

3. Strø litt maismel på bakepapiret for en ekstra sprø bunn, og for å hindre at deigen klistrer seg fast. Legg ut deigen så den passer til bakepannen. Børst litt olivenolje over, og stek den i ovnen til den er nesten ferdig.

4. Ta bunnen ut av ovnen, spre den stekte løken over den så det dekker. Denne pizzaen skal ikke ha tomatsaus som bunn! Strø deretter roastbeef jevnt over løken, og avslutt med et godt lag ost.

5. Stek i noen minutter, til osten begynner å boble og se gylden ut.

Tilståelser
1. Jeg brukte ferdig pizzadeig, for da jeg lagde denne middagen var jeg på mitt verste i forkjølelsesforløpet, og hadde rett og slett ikke ork til å lage min egen deig. Men lag gjerne din egen, for da blir det alltid mye bedre!
2. Jeg brukte ikke maismel, men vanlig mel. Resultatet ble glimrende allikevel, så jeg tror ikke det utgjør en veldig stor forskjell.

Konklusjon
Pizzaen ble kjempegod, og falt i smak hos alle i familien. Sigurd skrøt den opp i skyene, og sa at den helt klart fortjente en plass i hans mentale topp 3-liste over måltider jeg har laget til ham. Riktignok er favorittmaten hans løk i alle former, og det faktum at bunnen var dekket i myk, brun, smakfull løk kan ha hatt noe å gjøre med det, men jeg tar komplimentet til meg allikevel. Det varmer jo et spirende husmorhjerte å høre slikt. Den tok veldig kort tid å lage, og spesielt ble olivenoljen man børstet over bunnen vellykket (Sigurds andre favoritt er olivenolje, og han skjønte etter første bit at den gjemte seg et sted på pizzaen). Det gav “det lille ekstra” til retten, syntes vi. Bon appétit!