Det er vanskelig å tro at det er fire år siden jeg og Mette satt utenfor Rimi på Gamlegrendåsen og tok bilder, ivrige etter å komme oss ned til sentrum. Det er fire år siden vi tok bilder hele veien videre til byen, og endte opp på vorspiel hos Eivind. Det er fire år siden jeg følte meg overraskende voksen fordi Eivind hadde egen hybel på loftet hos en familie i Stertebakke. Det er fire år siden vi dro til byen, og jeg hang i Gågata mens Mette prøvde å snike seg inn på Beats med falsk legitimasjon. Det er vanskelig å tro at det er nøyaktig fire år siden vi gikk hjem da det fortsatt var lyst ute, og sovnet i dobbeltsengen i huset til foreldrene til Mette. Det virker som en evighet siden huset tilhørte dem, men akkurat denne dagen føles som bare et øyeblikk siden.

Det kjennes ut som om vi var seksten i går. Av og til lurer jeg på hvor de siste fire årene ble av, og hvorfor tiden fra jeg var seksten til jeg ble tyve har gått så fort at jeg bare husker en brøkdel. Men noen dager står altså helt klart for meg, som om det skulle vært i går. Jeg savner Mette, jeg savner meg selv, og jeg savner meg og Mette sammen. Selv om jeg ikke ville byttet de siste fire årene mot noe i verden, hadde jeg ikke hatt noe imot å leve gjennom dem én gang til.

16. mai 2004 var vi unge, fri, uten ansvar og bekymringer. I år er vi allerede på den store nedoverspiralen - kroppene våre forfaller vel fra man er omtrent tyve, vi ser på sekstenåringer og lurer på om vi var like unge da vi følte oss så voksne, vi har et ansvar for oss selv som vi ikke har annet valg enn å ta i bruk, og er nedlesset av bekymringer.

Jeg lurer på hva jeg tenker fire år fra nå.