For 5 år siden…
… var jeg 15 år. Tiende klasse nærmet seg slutten, og jeg var på vei mot en normal klesstil etter et par år på den noe mørkere siden (må alle gjennom en slik?). Jeg hadde akkurat blitt skrevet ut fra sykehuset etter komplikasjoner som fulgte med kyssesyken, en sykdom jeg hadde vært dum nok til å pådra meg ved å drikke av glasset til noen som hadde det. 15-årige Trine hadde tenkt «Pfft, så smittsomt er det ikke!» Jeg hørte på Evanescence og Staind som om livet mitt skulle avhenge av det, og jeg hadde skrevet daglig i en engelsk dagbok i nesten to år. Lite visste jeg at fem år senere skulle jeg ha både den, en til, og en norsk blogg.

For 3 år siden…
… var jeg 17 år og nærmet meg slutten av andre klasse på videregående. Jeg og Marita var på utkikk etter en russebil til neste år, og var i full gang med å planlegge alt vi skulle gjøre da vi plutselig falt over bilen som skulle bli vår. Ved hjelp av en ekstremt tørr spøk i kantinen på Kongsberg Videregående Skole ble bilnavnet Tralla-La skapt, og vi fant til sist seks andre villige: det endte med meg, Marita, Katrine, Mette, Jens, Henrik, Audun og Mathias. De to sistnevnte var fullstendig fremmede for meg da vi ble enige om sammensetningen, og i dag er de noen av de vennene jeg er aller mest glad i.

For 1 år siden…
… minus én dag, var jeg 19 år gammel, og nøyaktig ferdig etter et år på Bjerkely Folkehøgskole. Jeg hadde sittet oppe hele natten og skrevet avslutningstalen jeg skulle holde. Da navnet mitt ble ropt opp og applausen runget gjennom salen var det såvidt jeg klarte å vakle meg på skjelvne gelé-ben opp til scenen. Der fortalte jeg alle med skjelvende stemme hvor mange sekunder vi hadde tilbrakt på folkehøgskolen, om alle de uforglemmelige øyeblikkene og om talentet som lyste ut av øynene på elevene som satt på rekke og rad i salen. Jeg holdt på å falle overende, og strevde hardt for å forestille meg den mest konservative læreren og hans kone naken - et tips som utrolig nok virker bedre enn man tror. Plutselig var jeg ferdig og ble nok en gang møtt av rungende applaus, men denne gangen også tårevåte blikk fra gode venner.

For 3 måneder siden…
… hørte jeg på Led Zeppelin og funderte over livets dypere mysterier. Ikke så fjernt fra hva jeg gjorde i dag, da Led Zeppelins Stairway to Heaven gled ut fra høytalerne i bilen og jeg kjørte bortover med et smil om leppene, mens jeg tenkte på hvor mye jeg skulle gitt for å la det øyeblikket vare evig. Jeg tror Led Zeppelin, tanker som går i sirkler og jeg, er en kombinasjon som kommer til å vare livet ut.

I går…
… insisterer jeg fortsatt på at det eneste som hendte var at MacBook Pro-en min led av en kortvarig depresjon, og at livet mitt ikke kommer til å miste det minste lille grann av sosiale aspekter de neste måndene. Nei, nei, langt i fra! Det er jo så sosialt å spille sammen med noen.

I morgen…
… har moren min allerede en timinutters-oppramsningsliste over hva jeg skal hjelpe henne å gjøre. Jeg kan kan ikke si jeg gleder meg så veldig mye til å handle blomster jeg ikke vil ha og deretter grave dem ned i et bed som er gjengrodd av ugress, men det gjør dessverre hun. Om noen vil skifte parasollfot med henne, i stedet for meg, er det bare å melde seg frivillig.

Om ett år…
.… blogger jeg kanskje om hva jeg blogget om i dag, og tenker over hvordan jeg trodde livet mitt kom til å være. I beste fall nærmer jeg meg eksamen etter mitt første semester på lærerutdanningen, i verste fall lever jeg på trygd, potetgull og Age of Conan. Kremt… Tenker vi satser på første alternativ. Leser du dette, fremtidige Trine? Skjerp deg!

Jeg tikker…
Her er det slettes ingen tvang, men om jeg får lov å ønske meg noen, blir det disse:
Hilde,
Maria,
Drea,
& Une.
Ellers kan den som vil stjele i vei, og skylde på meg.