Jeg liker, men får ikke så ofte…

… skru sammen datamaskiner helt fra bunnen av.

… spille monopol og ha hotell på Rådhusplassen.

… se sesongavslutningen av Lost - hyyyl!

… ha helt konstruktive diskusjoner med Rune på MSN.

Foto: © Entertainmentwallpaper.com

Mmm, Patrick Dempsey…

Foto: © IMDB

Mmm, Patrick Dempseys ikke-så-veldig-kjente fortid…

I 1987 kom filmen Can’t Buy Me Love ut. Hovedrollen er klønete og smÃ¥rare Ronald Miller, spilt av ingen ringere enn McDreamy. Jeg hadde aldri forventet Ã¥ se ham i en slik type rolle, for nÃ¥ om dagen spiller han alltid en populær kjekkas, gjør han ikke? Det er ikke sÃ¥ mye jeg kan si om filmen, for jeg har dessverre ikke sett den enda selv - men etter jeg sÃ¥ traileren flyttet jeg den til øverst pÃ¥ listen min:

Se så søt han var! Jeg gleder meg, jeg. Visste dere om denne filmen? Det gjorde ikke jeg…

Foto: © Adieffe Design

Jeg vet ikke om jeg liker ideen fordi den ville holdt meg fra å spise så mye,
eller om jeg misliker ideen fordi den ville holdt meg fra å spise så mye.

Mens vi venter på noe bedre… Her har dere et lite knippe bilder fra to dager i uken min.

På lørdag lagde jeg og Maren mat til Morten, Daniel, Mats. Og Sondre.
Mmm, ytrefilet surret inn i bacon, peppersaus-grønnsaksstuing og hvitløkspotetmos.

Den halvspiste maten min er kanskje ikke så fotogen, men jeg lover dere, det var godt!
Øverst til høyre ligger forsåvidt Mortens berømte tannkrem.

Skillingsboller til dessert.

I dag var storebror Stein på besøk, så han fikk prøve Age of Conan.
Han er blurry fordi han ble så ivrig at han ikke klarte å sitte stille

O, hai. Jeg er ikke særlig glad i å ta bilder av meg selv.

Men jeg har verdens fineste t-skjorte, altså.

Man kan vel med stor sikkerhet si at dette er grunnen til at jeg valgte å kalle siden min apati.net.

Jeg er så apatisk om dagen at jeg knapt klarer å skrive de tre setningene dette kommer til å bli.

Vil noen være med på å sitte i sofaen og stirre ut i løse luften?

Er en gruppe pÃ¥ fjesbok som har det litt uheldige navnet: “PROTESTAKSJON MOT BENSINPRISER”

Nei du vi burde ikke sette en pris på bensin, vi burde heller drive med byttehandel. Én liter bensin for tre kilo korn og ett brød.
- Stian

Ånei, nå har du skjevla feit!
- Maren

Trine: Har du tannpirkere?
Morten: Tannkrem, ja, det har vi.

Trine: SÃ¥, du hadde tannpirkere?
Morten: Jepp, jeg henter tannkremen nå.

Morten: Oi, jeg glemte å hente tannkrem.

(Han mente faktisk å si tannpirkere alle tre gangene.)

For å få tiden til å gå mens jeg ikke klarer å skrive noe, poster jeg enda flere fine tidsfordriv. Jeg har lagret denne før, og derfor er det ikke nøyaktig det samme som i Dubletten, men de minnet meg i alle fall på at jeg skulle gjøre den.

1. Finn frem nærmeste bok.
2. Åpne boken på side 123.
3. Finn den femte setningen.
4. Post setningen sammen med disse instruksjonene.
5. Ikke let etter den “kuleste” boken du kan finne. Ta den som faktisk er ved siden av deg.
6. Kanskje denne setningen klarer å oppsummere din nåværende livssituasjon?

He thought cucumbers were good enough, but pickles were delicious - so absolutely delicious, in fact, that he questioned whether they were, indeed, made from cucumbers, which were only good enough.
- Jonathan Safran Foer, “Everything is Illuminated”

Om det er noen der ute som enda ikke har lest en eneste bok av Jonathan Safran Foer, er nå tiden å gjøre det på.

Alle LAN krever pauser, og min og Mortens tomanns-LAN-pause ledet oss til Esso i kveld. Esso er også kjent som Kongsbergs rånenavle; stedet hvor alle overparfymerte, kvisebefengte, sosialt tilbakestående utskudd møtes minst tjueto ganger om dagen for å senke produktivitetsnivået sitt til minus tohundre prosent. Med sine likesinnede prøver de å påføre seg selv og omgivelsene kullosforgiftning mens de spiller musikk som frembringer kraftige brekninger hos enhver person med respekt for seg selv. Én albue er plassert i det nedrullede vinduet, sigaretten i tilhørende hånd, mens den andre er trygt plassert på basskontrollen. Et sleskt smil og svak nikking. Den ofte obligatoriske capsen (med knekk på midten av bremmen) er trukket godt ned i ansiktet, men jeg tviler på at det er for å skjule uren hud, den mislykkede sveisen, hårfargen eller to kilo hårprodukt - ting jeg ville vært interessert i å skjule i samme situasjon. Aller helst er det nok fordi de bare ser så inni granskauen råtøffe ut der de sitter. Lite vet de at jeg og Morten sitter i bilen på parkeringsplassen bare noen meter unna, og gruer oss inderlig til å ta det første steget ut.

Godteri skal vi ha, koste hva det koste vil, så det er bare snakk om sekunder før vi tar mot til oss og forlater bilen. Terrenget er et øyeblikk åpent, men rett før vi har fått tilbake selvtilliten og forsert halvparten av de tretti metrene vi skal gå før vi kommer inn, suser en rød bil mot oss i full fart. Sjåføren har mørkt hår (bare i røttene, selvsagt bleket i tuppene), piggsveis og mobiltelefonen klistret til øret, og vi skvetter ikke så rent lite unna når han ser ut til å ha alle intensjoner om å meie oss rett ned. Et par meter fra oss tar han en bråbrems med tilhørende krass sving, og glir - absolutt ikke som på TV - bortover asfalten før han stopper. Blikket han gir oss inneholder ikke et milligram vennlighet, og vi setter opp farten for å komme oss inn på trygg grunn innenfor Essos dører. «Runaaar! Ruuunaaa-aaar!!!» En stemme i nærheten av oss går opp i fistel for å få oppmerksomheten til navnets innehaver, og i det øyeblikket vi passerer ham i døren, legger vi merke til at han ser ganske kjent ut. Vi gikk nemlig på ungdomsskole med Runar.

Morten: Sist jeg så ham var han en liten pingle med briller og bollesveis!
Trine: Tydeligvis ikke nÃ¥ lenger…
Morten: Jeg lurer på hva som har skjedd. Han har jo blitt diger, han ser ut som om han har bolet!
Trine: Jeg havnet på fest med ham en gang og kom uheldigvis i samtale med ham. Jeg har det fra hans egen munn at det er akkurat det han gjør.
Morten: …

Vel inne på Esso finner vi ut at vi i alle fall kan trøste oss med tre ting: han har antagelig en fryktelig liten tiss, han er antagelig på god vei til å få mye større pupper enn meg, og det aller beste: han ender antagelig opp med en svært redusert spermkvalitet. Dette tatt i betraktning er det vel naturlig at han trekker til rånemiljøet, der han kan bruke pappas stasjonsvogn som penisforlenger; og vi takker alle høyere makter for at han antagelig kommer til å ha problemer med reproduksjon når den tid kommer.

Én pose Superchips, én pose smågodt og seks kjærligheter på pinne senere er vi på vei ut igjen. Så fort som mulig passerer vi alle som har samlet seg i området siden vi gikk inn ti minutter tidligere, og håper på å unngå verstingene. På veien passerer vi en førti år gammel kvinne med helt unaturlig bleket hår, snøvlete setninger og trange dongeribukser. Hun snakker med den lengste femtenårige jenten jeg har sett, tannregulering og kort boblejakke på plass, og det som ser ut til å være den ekstremt kule tilhørende sjåføren, som forsåvidt står der med et glis som skriker av at han har plukket opp en skattekiste av en råneberte. Vi går fortere, taket begynner å senke seg ned mot oss, og til tross for at det ikke er noen vegger som kan krype inn mot oss, føles det ikke verre enn at de er der - og de er veldig truende. Vi går enda fortere, og tjue meter senere kaster vi oss inn i bilen, starter motoren så raskt vi klarer, og hiver oss på gassen for å komme så langt unna som mulig på så kort tid som mulig.

Spol frem til bunnen av Åsenbakkene, hvor pulsen endelig er tilbake til normalt tempo og de verste grøsningene har avtatt.

Morten: Jeg skal gjøre en avtale med deg. Akkurat nå, og den skal være ekte.
Trine: Jeg regner med at jeg kommer til å være enkel å overtale.
Morten: Vi skal aldri, aldri igjen dra til Esso for å handle. Spesielt på kvelden. Spesielt i helgene.

Aldri.

Jeg lurer på om jeg har misforstått konseptet med å være med på LAN når jeg nå har brukt to timer på å pynte meg til mitt aller første. Ellers vil jeg også legge til at det egentlig er litt skammelig at jeg dette er mitt første selv om jeg har rukket å fylle tyve år på den tiden jeg har ventet på å bli med på et.

Jeg tok på meg en genser som matchet vaniljeisen jeg tok med. Mmm, Mövenpick.

Da jeg var liten var det en stor kveld. Det var hjemmelaget pizza og ommøblering av stuen for å få plass til komfortable sitteplasser, med tilhørende bord, som skulle vare kvelden ut. Noen år inviterte jeg en venninne eller to for å se på med meg, og stemningen steg i takt med spenningen.

«Norvège - deux points!»

De siste Ã¥rene har jeg begynt Ã¥ lure pÃ¥ om dette bare er et glorifisert barndomsminne. I mine øyne skiftet Melodi Grand Prix-stilen samtidig som navnet - for nÃ¥ heter det jo Eurovision Song Contest, gjør det ikke? Før var det sangen som var viktigst. Evnene, kreativiteten, stemmen… Og pÃ¥ et eller annet punkt ser det ut til at det har gÃ¥tt over til Ã¥ handle om hvem som tør Ã¥ dra opplegget lengst pÃ¥ scenen. Hvem tør Ã¥ kle seg ut mest radikalt, hvem tør Ã¥ gjøre synge med en stemme de absolutt ikke har, hvem tør Ã¥ drite seg loddrett ut?… Gratulerer, du vinner!

Med fare for å uttale meg om ting jeg absolutt ikke vet noe om, har jeg tenkt å sitte her og bastant påstå at Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest har tapt seg kraftig. I alle fall i mine øyne. Fra å være en koselig tradisjon med favorittene skriblet ned på et ark foran meg, og telefonen i hånden, har det gått til at jeg tilfeldigvis klikker meg gjennom kanalene, havner på semi-finalen, og ikke løfter et øyebryn.

Vel, annet enn til sangen som var på da jeg var uheldig nok til å titte innom:

Dette er altså Spanias bidrag i 2008. Hvem i Spania har stemt frem dette som beste alternativ? Dette er så motsatt av alt jeg noensinne har forbundet med denne konkurransen at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Om de kom videre eller ikke, vet jeg ikke - jeg skiftet nemlig kanal fortere enn svint. Jeg sier ikke at sangen nødvendigvis er så grusomt dårlig, for den kan sikkert være stor stas på en fest hvor alle har et promillenivå på minst slurvete tale, men jeg synes ikke den har noe å gjøre i dette programmet.

Det jeg egentlig lurer aller mest pÃ¥ er om barndomsminnet mitt om en spennende og nyansert konkurranse hvor talentet stod som vektpunkt for hvem som kom til Ã¥ fÃ¥ stemmer egentlig bare er oppspinn. Har det alltid vært sÃ¥ dÃ¥rlig? Eller har vÃ¥r moderne “kultur” virkelig ødelagt sÃ¥ mye som jeg tror den har? Husker dere Melodi Grand Prix som noe koselig og bra? Eller, skrekk og gru, synes dere det er like bra i nyere tid ogsÃ¥?