Siden jeg endelig er hjemme og har pappas plastkort brennende i lommen såvel som et stort, lyst kjøkken å boltre meg på, prøver jeg desperat å ta igjen ukene i 52 jeg har gått glipp av. Uten videre innledning vil jeg presentere mine to nyeste måltider kombinert:
Alt som kan klassifiseres som nam, samlet på én tallerken.
Only an aunt can give hugs like a mother,
keep secrets like a sister,
and share love like a friend.
Om jeg skal være helt ærlig ligger min niese Julie godt an til å være vakrest i verden.
21 år i dag!
Dette bildet liker jeg å kalle «Ren, ufiltrert glede», og ble knipset av et dårlig mobilkamera mens både fotograf og modell var mindre enn fullstendig edruelige. Anledningen til at jeg velger å vise frem Hilde fra en av hennes beste sider er at hun fyller 21 år i dag! Bursdagshilsenen avsluttes med en oppmuntring i form av et lite utdrag av Ladytrons sang «Seventeen».
They only want you when you’re seventeen
When you’re twenty-one
You’re no fun
Gratulerer med dagen, min skjønne! Måtte året bringe deg all tenkelig lykke, og ikke minst mange kvelder i mitt velsignede nærvær.
Jeg skal pakke ferdig i hui og hast, løpe ned til flybusstoppet og reise hjem til Kongsberg. Nå! Straks!
Men før jeg setter i gang det tiltaket som er å gjøre ting man må gjøre, vil jeg lage en liste over tre ting som får meg til å smile i dag:
I natt skal jeg sove hos mamsen og papsen, og jeg har sommerfugler i magen av glede og forventning. God tur til meg, og alle andre som reiser hjem til påske!
Kjære mann som sitter i setet bak meg på bussen,
Jeg håper kaffen din er god, men jeg mistenker at den ikke kan være annet om man skal dømme fra lydene du slipper ut under drikkingen. Allikevel vil jeg trygle deg: Vær så snill, kjære du, drikk kaffen din et annet sted! Om dette ikke er mulig, se i nåde til meg som er på god vei til å utvikle tvangsnevroser av den ufrivillige rykkingen jeg går gjennom hver gang du senker kroppen fra munnen: Ikke slipp ut et salig og brummende stønn av nytelse for hver slurk du tar! Lydene du lager er de best bissarre, perverse og hensynsløse jeg hittil har opplevd av busslyder, og du skremmer meg til og med mer enn den ustabile apegutten gjorde. Vær så snill, for min mentale helses skyld, demp deg.
Med nevrotisk hilsen,
Trine.
Kjære dame som satt i setet ved siden av meg på bussen,
Jeg er ikke så nevrotisk som du tror. Den maniske trykkingen på mobilen, mine brå rykninger og intense trang til å klemme meg inntil vinduet for å late som om jeg ikke eksisterte skyldes stønnemannen bak oss. Jeg håper jeg ikke skremte deg fra å noensinne sitte ved siden av meg igjen. Jeg er nemlig ikke gal, enda, selv om jeg ikke har noen garanti om han fortsetter å ta samme buss som meg.
Med rødmende hilsen,
Trine.
Kjære naturens gang,
Det er litt skummelt at jeg går ut fra leiligheten klokken 06.33 den 11. mars og går i halvmørke hele veien til byen, for å deretter gå ut fra leiligheten 06.32 den 12. mars og gå i morgenlys hele veien til byen. Om dere skal skifte lysets tider, hadde det kanskje vært en idé med en glattere overgang?
Med fascinert hilsen,
Trine.
Kjære mamma og pappa,
Jeg kommer hjem fredag kveld! Jeg ville anbefalt å ha vaskemaskinen klar til skittentøyet mitt, og stekeovnen klar til matlagingen min. Jeg har mange uker med 52 å ta igjen, og påskeferien passer aldeles ypperlig.
Med kjærlig hilsen,
Trine.
I min evige motvilje til å skrive noe innholdsrikt eller interessant i denne bloggen, tenkte jeg at jeg i det minste kunne gi dere litt nytteverdi av å trykke dere inn hit. Om dere noensinne har lurt på om et egg er for gammelt eller ikke, er det en ganske enkel måte å finne det ut på, og hemmeligheten er som følger.
Fyll vann i en skål, bland inn et par teskjeer salt. Slipp egget forsiktig i vannet, og observer:
Grunnen til dette er at etterhvert som egget eldes, blir den lille luftlommen på innsiden av skallet større. Når den blir stor nok, får den logisk nok egget til å flyte. Ellers holder egg seg gjerne i tre ukers tid, og dette er ofte mye lenger enn hva som står trykket på kartongen. Fordi Norge er et overforsiktig land kan du spise og drikke nesten alt som har gått ut på dato uten videre fare. 
I dag spiste jeg og Sigurd hardkokte egg til frokost, og lagde arme riddere til middag. Vi har begge svært intense kjærlighetsforhold til egg, noe som gjør at du nesten alltid kan finne minst en halv kartong i kjøleskapet vårt. Nam!
I kveld er jeg i et skikkelig furtent humør. Jeg vil ingenting, og alt føles feil. Ikke engang sjokolade hjelper - tro meg, jeg har prøvd.
When angry, count to four. When very angry, swear.
- Mark Twain
Hva pleier å hjelpe mot furting hos dere?
Den faste ansatte barnehagetanten kom i dag til meg og sa at hun faktisk hadde kastet opp bare hun tok av en femÃ¥ring buksen, og at hun var pÃ¥ leting etter noen som taklet det bedre enn henne. Det var slik jeg endte opp med Ã¥ tørke diaré fra bakenden, lÃ¥rene og leggene til en liten gutt som knapt forstÃ¥r et ord norsk - for ikke Ã¥ snakke om alt som hadde havnet pÃ¥ gulvet! Mine tanker om at barnehageansatte blir skikkelig tolerante etter noen Ã¥r pÃ¥ i baken er tydeligvis riv ruskende gale. Personlig brakk jeg meg omtrent tyve ganger og stod ti minutter i utgangsdøren for Ã¥ ikke besvime, men det øyeblikket jeg innsÃ¥ at Ã¥ puste med munnen faktisk gjør underverker, gikk det glatt! Jeg, verdens største pyse nÃ¥r det kommer til “ekle” ting, taklet det bedre enn avdelingslederen!
På vei hjem havnet jeg i en vidunderlig retro-buss med snorer til å plinge i. Jeg måtte selvsagt sørge for å plinge for mitt stopp før noen andre fikk muligheten til å frarøve meg gleden - og bryr meg lite om hvorvidt bussjåføren synes det er merkelig at noen plinger tre kilometer før de skal av. Den deilige følelsen av at plinget kommer som en umiddelbar reaksjon til et svakt, men markert rykk i tråden er ubeskrivelig deilig, og jeg forstår ikke hvorfor i alle dager de forandret plingesystemet i bussen. Bussen hadde dessuten også disse deilige setene kun for én, noe jeg ikke kan fatte og begripe at de fjernet fra alle de moderne bussene. Hvorfor? Hvorfor?!
Som en lysende avslutning kan jeg forresten si at mine foreldre er engler, som ikke bare sender gode filmer i posten, men som også sponser oss med 200,- frie kroner til å kjøpe luksusmat på butikken for. På kjøkkenet venter nå en pakke strimlet svinekjøtt, en Toro-pakke Tikka Masala, en pakke nan-brød, tre appelsiner, to frokostblandinger, en flaske Pepsi Max og en ny, grønn oppvaskbørste. Det som er litt overraskende er at den lille nedstemtheten jeg har følt i det siste forsvant fullstendig da jeg tuslet rundt blant butikkhyllene og valgte ut akkurat det jeg ville ha, fremfor kun det aller nødvendigste i billigst mulig versjon. Dagligvarehandel som terapi? Det ville i alle fall jeg hatt fullstendig tro på.
Mens jeg stod over grytene for å røre sammen spaghetti og kjøttsaus i ettermiddag snek Sigurd seg inn for å prøvesmake, som han alltid gjør. Jeg kan stolt meddele at planen min gikk glimrende! Hvilken plan, spør dere kanskje? Det nøyaktige øyeblikket da øynene hans rullet bakover i ren nytelse over pasta-, tomat- og hvitløkssmaken, slapp jeg raskt, men hensynsløst ut spørsmålet: «Så, kanskje vi kan se en film mens vi spiser? Hva med Sweeney Todd?»
Han var sjanseløs, men det hadde dere sikkert allerede gjettet.
Det har seg slik at jeg har en pappa som ikke bare interesserer seg nok for å laste ned og brenne ut filmer til at det ligger hundrevis av brente DVD-plater i hyllene våre hjemme - han er også så omtenksom at han sender noen av dem helt opp til Bergen, så jeg og Sigurd kan nyte noen Oscarvinnere på TV-skjermen. De utvalgte filmene var denne gangen Sweeney Todd: The Demon Barber from Fleet Street, Juno, Michael Clayton og No Country for Old Men. Hver dag siden filmene ankom har jeg mast på Sigurd for å prøve å få ham til å se en av dem med meg, og hver dag har han hatt bedre ting å gjøre. I dag forandret altså dette seg, og jeg har en mistanke om at nå som han først er på gli, er det snart mulig å få ham til å se andre filmer med meg også. Det er i alle fall lov å håpe.
Det skulle jo faktisk vise seg at han likte filmen bedre enn meg. Han holder seg gjerne for god for synging i filmer, og da det ble klart at Sweeney Todd var en musikal, var han mildt sagt skeptisk. Når Johnny Depp begynte å kutte strupen på kundene sine, for deretter å la Helena Bonham Carter servere de døde menneskene innbakt i paiene sine, var det helt klart at han likte filmen. Det var samtidig helt klart at jeg satt med forferdelig vondt i magen og måtte konsentrere meg hardt for å ikke å la fantasien gå alt for langt i henhold til hvordan menneskekjøtt smaker. Når det kommer til ting som gir meg mageknip ligger kannibalisme høyt oppe på listen, faktisk så høyt at det er på linje med mammografi. Filmen var forsåvidt nydelig på alle andre måter, og jeg anbefaler den på det sterkeste! Jeg tror jeg bare skal droppe å spise middag foran den, neste gang.
NÃ¥r jeg ser dette bildet av lille Shiloh Nouvel Jolie-Pitt faller det meg inn at hun har arvet sin mors lepper. Egentlig tenker jeg ikke videre over slikt, men nÃ¥ merker jeg at jeg er nysgjerrig pÃ¥ hvordan alle kjendisbarna kommer til Ã¥ se ut nÃ¥r de blir eldre. Jeg lurer pÃ¥ om de blir moteikoner, festløver, skuespillere eller alle tre. For anonyme og tilbaketrukne er vel strøket av listen over mulige utfall? Jeg lurer dessuten pÃ¥ hvor slitsomt det mÃ¥ være for dem Ã¥ gÃ¥ gjennom puberteten med kviser, stemmeskifte og usikkerhet mens paparazziene lurer bak hvert hjørne. Men sÃ¥ igjen - Brangelinas barn mÃ¥ vel være genetisk ute av stand til Ã¥ utvikle en eneste utseendemessig svakhet…
Loading ...
