15feb08 Ingenting og evigheten
Jeg har pustet i 7483 dager. 179 602 timer. 10 776 127 minutter. 646 567 709 sekunder, akkurat nå, når jeg skriver dette.
Jeg tenker for mye på døden. Det har alltid vært slik, og det kommer nok alltid til å være slik. Jeg tenker på det å forsvinne for evig, for aldri å skulle komme tilbake - og jeg får vondt i både hjertet og hodet. For å være brutalt ærlig har jeg rett og slett ikke hjernekapasitet til å tenke for mye over det, og da er det vondt å ligge stille i mørket og ikke klare å tenke på annet. Tankene har samlet seg i en ond sirkel i hodet mitt, og de slutter ikke å kverne uansett hvor hardt jeg kniper igjen øynene og ønsker dem vekk.
Om man tar utgangspunkt i at vitenskapen har rett og religionene tar feil, så er man borte så snart man dør. Men ikke bare er du borte; alt blir også borte for deg. Du mister kropp, du mister personlighet, du mister åndedrett - du mister bevissthet. Du er ikke mer. Tankene dine er ikke mer. Ingenting er mer, ikke for deg. Det finnes to ting i verden jeg ikke klarer å forestille meg uansett hvor hardt jeg prøver; ingenting og evigheten. Å gli inn i ingenting i evigheten er, for meg, det vanskeligste å tenke på i hele mitt tankespekter.
Jeg lurer på om jeg blir overkjørt av en bil, kastet av en bro, stukket ned med kniv eller skutt i et gisseldrama. Jeg lurer på om jeg får en uhelbredelig sykdom, jeg lurer på om jeg får slag, jeg lurer på om jeg kommer til å våkne igjen når jeg legger meg til å sove. Jeg lurer på om jeg våkner i morgen til at alle jeg bryr meg om har forsvunnet. Jeg lurer på hva vi skal gjøre i ingenting, i evigheten, selv om det er en fullstendig absurd ting å lure på med tanke på at ingenting eksluderer alt, også oss. Det er her hjernen min kortslutter og jeg begynner på nytt i sirkelen som holder meg våken natt etter natt, år etter år. Hva er poenget med denne lille eksistensen, på en liten planet i dette store universet plassert et sted mellom evighetens ikke-eksisterende begynnelse og slutt?
Det er kanskje på tide å spore litt, men bare litt, av. Jeg skrev til Binka, som svar på et innlegg om livskvalitet, noe jeg tenker mye på: Vi lever i en verden hvor det finnes alt for mye å gjøre og lære, men hvor vi er tildelt alt for liten tid til å rekke det på. Det er en ondskapsfull velsignelse, en slags skjebnens ironi. Og når man husker dette med ingenting og evigheten, er det ikke skremmende viktig å ha det bra, den lille tiden man har? Jeg lurer på hva jeg kommer til å rekke. Jeg lurer på om jeg rekker å i det hele tatt bli gammel, og om jeg på et eventuelt dødsleie kommer til å tenke tilbake på livet mitt og smile, eller om jeg kommer til å angre på alt jeg aldri fikk gjort. Religion er ikke min ting. Jeg tror på nye sjanser, å kysse under gatelys, å omringe seg med mennesker som glitrer, og det faktum at livet er hva du selv gjør det til. Jeg tror på å skape noe vakkert - uansett hvor mørk og merkelig veien dit er.
Dette er tydeligvis natten for alt for store og relativt rotete tanker for et alt for lite menneske. Sukk! Og god natt.
∞
Loading ...
Hei Trine.
Du fortjener ikke annet enn positiv respons på dine dype flotte tanker! Et så ungt menneske og så store og innholdsrike tanker, - jeg sitter igjen her med stor respekt for deg. Det er skuffer og skap i våre liv vi helst ikke vil vite av men du har virkelig satt ord på livets store spørsmål. Heldigvis, oppi alt, er du ikke den første som har stilt seg slike livets spørsmål, og neppe blir du den siste heller. Og godt er det med ord og tanker, men når sluttsum lett blir spørsmålstegn så er det slik at mange har funnet svar, å leve med. Du er ikke religiøs skriver du, - og det er bra fordi religiøsitet lett blir sovepute når en finner svar bare i det en selv vil ha svar i. Å følge Kristus er ikke religiøsitet, men liv. Mange finner sin ro og sin fred i Jesus, og det er godt for et hjerte å finne ro i denne verden som er i stadig ubalanse.
Lykke til videre for deg.
Det er ihvertfall ikke noe tvil om at det er med ved livet enn de biologiske grunnene til at vi eksisterer. Det er rart at vi har utvikla oss til å tenke og lure så himla mye på hva pokker livet og døden er, men det er kult også. Det er fint og unikt å være menneske og ikke blågrønnalge, synes jeg.
Jeg tror også på fine øyeblikk og sussing!
Kjenner meg veeldig igjen. Det er egentlig litt slitsomt, men jeg ville ikke vært uten.
Forresten, tenkt å spørre deg lenge; hvor mye skills trenger man for å få en så fin og ryddig og oversiktlig blogg? Har hatt lyst til å blogge en stund nå, men mister alltid motivasjonen når jeg tenker på forarbeidet. Hvis du ikke føler for å svare på alle mine teite spørsmål, så må du bare si det. Og hvis du ikke føler for å gjøre det i bloggen din, men likevel føler for det, så må du bare legge meg til på msn.
Jeg kjenner brystet snurpe seg sammen og lyset komme mot meg bare ved tanken på livet, døden, evigheten og ingenting.
Jeg blir også litt svimmel av tanken på virkeligheten. At hver og ens virkelighet er en personlig konstruksjon, som også påvirkes av så uendelig mange andre og deres virkeligheter.
*besvime*
Tuhenn: Oi, det var da veldig til fine ord! Tusen takk for en flott kommentar, jeg skal spare meg de ordene.
Sigrid: Men er det virkelig mer enn de biologiske grunnene? Jeg er forsåvidt også veldig takknemlig for å ha blitt et menneske fremfor en blågrønnalge - og spesielt når jeg er heldig nok til å være et menneske i Norge, med alle de muligheter vi har. Av og til får jeg et utrolig perspektiv på alt, men det varer gjerne bare i fem minutter før jeg går over til å sutre over at rettetangen ikke slår seg på. Sussing og fine øyeblikk er noe av det aller viktigste i verden.
Maren: Jeg kunne gjerne svart deg her, men det er sikkert lettere å ha en samtale på MSN. Legger deg til, jeg.
Hilde: Virkeligheten tenker jeg ikke for mye på. Jeg lurer på om det er fordi jeg har tenkt meg ferdig, eller om det er fordi jeg ikke har innsett hvor absurd det er enda. Jeg gjetter på det siste. *riste liv i*
hm, merkelig. jeg satt oppe inatt med samme tankene etter å ha kommet inn på en gruppe på facebook. ei jente som døde plutselig, 21 år ung.. det lå ute noen linker til bloggen hennes og youtubeprofilen og jeg ble sittende å lese, se.. på en video var hun sammen noen venninner og danset, tok seg på magen. det fikk meg til å tenke på at hun bare noen måneder senere faktisk dør av kreften som har startet spredningsprosessen fra under hånden hennes.. absurd å se når man vet vendingen.
men jeg tror egentlig at mange av disse tankene er viktige for oss, som realitetsorienteringer. får oss til å sette mer pris på hva vi har og til å bli enige om hvordan vi vil leve og se tilbake på livet vi har levd. men så er det denne balansegangen..
for min egen del er jeg ikke redd for å dø, men for nysgjerrig til å dø.
Livet er mer enn biologiske grunner for oss fordi vi er tenkende og bevisste vesener, tror du ikke? Ikke at vi er hevet over alle mulige biologiske egenskaper eller noe, men at vi har muligheten til å se andre aspekter ved det, til å filosofere og utforske, gjøre egne, bevisste valg og finne sin egen mening med livet. Jeg tror det kan være ganske farlig å mene det motsatte.
Jeg synes egenlig liv generelt er ufattelig fascinerende. Jeg kjenner jeg blir svimmel av å tenke på det. Jeg kjenner at jeg har lyst til å skrive helt forjævlig mye om akkurat det akkurat nå, men jeg tror jeg lar være. Oh, og jeg er forresten, som maren, også litt interessert i hvordan en sånn bloggting funker, og jeg er helt blank når det kommer til alt som har med html og hjemmesider å gjøre. Legg meg til på msn, hvis du har lyst til å fortelle (:
Une: Jeg er helt enig; disse tankene er utrolig, utrolig viktige, selv om de er ubehagelige og absurde.
Sigrid: Tja, jeg tror egentlig at vi er som vi er rett og slett på slump. Rene tilfeldigheter som slo seg sammen og resulterte i oss. Kanskje jeg ikke helt forstod hva du mente? Jeg kommer nok til å håpe til det lengste at det finnes noe mer, noe uforklarlig, noe som plutselig viser meningen med livet - men jeg tror ikke det kommer til å skje. Nå har jeg lagt deg også på MSN. :]
Det var ett utrolig flott innlegg!!
Jeg føler jeg har svar på noen av spørsmålene dine egentlig, filosofisk som jeg til tider kan være selv.. men jeg føler ikke det blir rett av meg å svare på sånt her. Så hvis du lurer på hva jeg tenker, kan du jo bare maile meg, hehe..:)
Syns dette innlegget var så bra, at jeg nesten må legge deg rett i lenkelista mi..:)
Takk for ping!
Jeg lurer ogsÃ¥ …
[...] 3 måneder siden… … hørte jeg på Led Zeppelin og funderte over livets dypere mysterier. Ikke så fjernt fra hva jeg gjorde i dag, da Led Zeppelins Stairway to Heaven gled ut fra [...]