Deilig i parkdress?

I dag hadde jeg den særeste bussturen jeg noensinne har hatt. Sliten og ute av gidd til å lete etter ledige plasser på bussen, satt jeg meg ned på sidelengs-setene i midtpartiet, de som egentlig er reservert for handicappede. Nå tenker dere kanskje at dette involverer handicappede mennesker, men jeg kan si at jeg ønsker det heller gjorde det.

Etter fire busstopp kom det på en ung mann i blå allværsjakke med to store pappesker. Han slo seg ned ved siden av meg, og jeg tenkte at det var godt å få en normal person sittende kliss opptil meg, til forandring. Jeg kan nemlig ikke fordra å sitte ved siden av fremmede - og stort sett alle som setter seg med meg på bussen er både fremmede og rare, illeluktende eller bruker konsekvent utestemmen rett ved siden av øret mitt.

I alla fula fall satt vi altså der, og jeg begynte å mistenke at noe var litt rart allerede da han virket ute av stand til å holde sin egen balanse. Når jeg sitter på sidelengs-seter forventer jeg å bli slengt litt frem og tilbake, og lener meg derfor mot retningen jeg blir slengt hver gang bussen sakker ned eller kjører på. Null stress, egentlig, om man har kjørt buss før i det hele tatt, men tydeligvis noe dette mennesket absolutt ikke mestret. Hver bidige gang bussen tok litt fart ble han sittende klemt helt opptil meg, og jeg har aldri satt pris på fysisk kontakt mellom meg selv og noen jeg ikke kjenner, og trykker meg derfor desto hardere opp mot siden jeg sitter inntil. Neste gang klemmer han seg enda hardere inntil meg og jeg begynner å bli både flau og ukomfortabel, og det er da det skjer første gangen. Han rykker. I hånden. Det ser ut som om han dirigerer et orkester der han sitter. Jeg tenker først at han bare lever seg veldig inn i musikken han har på øret, da han plutselig begynner å vise fingeren til de som sitter på bussen. Rykningsvis! Deretter gjør han peace-tegnet med fingrene et utall ganger, sidelengs og med håndflaten inn, i ekte “gangstah”-stil. To gutter som, grunnet mangel på sitteplasser, står foran oss i bussen begynner å nikke diskret mot ham og heve øyebrynene til hverandre, og jeg ønsker meg at bussturen skal gå raskere. Det hele blir etterfulgt av at han sitter rolig en stund, før han tar tak i stangen som går gjennom bussen, som man holder seg i når man står oppreist, og begynner å slenge seg frem og tilbake med bena dinglende i luften!

Jeg gir dette avsnittet en liten pause fra fortellingen, så dere får nok tid til å virkelig forestille dere det.

Deretter setter han seg ned på kanten av setet sitt, og ved neste bussrykk sitter han klint oppi meg igjen, men denne gangen sier han noe som høres ut som «Sprit!» mens han ser på meg, og deretter snur seg raskt vekk igjen. Så gliser han, og gjør peace-tegnet et par ganger igjen. Bussturen fortsatte med at jeg satt med et påklistret stenansikt og ønsket meg et ledig sete et annet sted i bussen, siden mitt forrige ønske ikke så ut til å gå i oppfyllelse. Og til min store glede; et sete ble ledig! Rett foran meg, til og med, så det er lett å flytte seg uten å lede oppmerksomheten tydelig til at jeg virkelig ikke vil sitte der jeg sitter lenger. Jeg skal akkurat til å reise meg opp da den gamle damen som satt innerst mot vinduet flytter seg et hakk ut på setet. Som for å si «Jeg skal sitte alene i en overfylt buss fordi jeg er hensynsløs!» Folk stod i bussen, jo! Så ble jeg altså sittende slik resten av bussturen, hvor jeg var vitne til to nye runder med apekatting i buss-stangen og til at han mumlet noe uforståelig til meg med ansiktet helt oppi mitt mens jeg lukket øynene og latet som om jeg var autist. Av og til tok han også noen andre gangstah-moves mellom da han spratt opp i stangen og satte seg ned igjen, blant annet det hvor man slenger armene i kryss foran seg.

Og det er ikke det at jeg ikke synes synd på ham, for jeg tviler på at han kunne noe for det, men hvorfor skjer dette alltid med meg? Kan ikke raringene, de illeluktende, de høylydte og de hensynsløse rett og slett finne seg noen andre? Det er for få normale mennesker som tar buss. Og nå som jeg har skrevet dette, lurer jeg egentlig på hvordan jeg blir oppfattet som busspassasjer…

Jeg har funnet ut at jeg er ute av huset elleve timer om dagen, denne uken. Jeg våkner 05.30, drar hjemmefra 06.30, jobber fra 08.00 til 16.00 og kommer hjem 17.30. Hele uken! Og antagelig en del etter den, også. I dag glemte jeg nisten min på kjøkkenbenken, og måtte livnære meg på en svinedyr KvikkLunsj for å få opp blodsukkeret mellom løpeturer etter sølepytt-lystne barn. I dag fikk jeg ingen av dem til å gråte, og det føltes godt. Da jeg kom hjem stod en snill samboer på kjøkkenet og laget eggeburgere til oss, og det gjør alltid dagen trettito hakk bedre.

Etter Maren postet sitt innlegg om å søke på høyere studier, fikk jeg vondt i magen. Jeg logget meg inn på Samordna Opptak og søkte på det samme som i fjor; lektorutdanning i nordisk på førsteplass. Som i fjor, kommer jeg antagelig til å gå med denne mageknipen til 26. juli, hvor den enten vil bli byttet ut med en overveldende kvalme eller gledestårer. I fjor var det sistnevnte, men så ble det klart at dette ikke var året jeg skulle begynne å studere, og jeg startet som barnehagevikar - og derfra og fra litt før har jeg jo blogget, så mer trenger jeg ikke si om det. Jeg har ikke verdens beste snitt, og derfor gruer jeg meg helt umenneskelig mye til å se om jeg kommer inn eller ikke. I fjor hadde jeg egentlig mye flaks, og jeg vet at nå som jeg har kommet inn og luktet litt rundt på hvordan det er, kommer jeg til å bli helt knust om jeg ikke kommer inn igjen. Det er jo fortsatt drømmen min, selv om jeg valgte å ikke fullføre den gangen jeg var heldig nok til å komme inn. Og dessuten: Selv om jeg føler at jeg gjorde riktig valg i år, vet jeg at jeg kommer til å slå meg selv helseløs med bitre, angrende tanker om jeg ikke kommer inn igjen. Jeg må bare huske at det var riktig, det var riktig, det var riktig…

Nå må jeg slutte å skrive om det, for mageknipen kryper opp i halsen min og gir meg vanskelig for å puste. Dette er ikke sunt for meg. Tjuefemte februar til tjuesjette juli er alt for lang tid.

1. Jeg er nødt til å slutte å kjøre bil i søvne. Jeg begynner å få traumer etter drømmer hvor jeg svinger meg gjennom pizzarestauranters uteplasser på syttende mai, og etter bremser som rett og slett ikke virker som de skal. Av en eller annen grunn drømmer jeg om å kjøre bil nesten hver natt for tiden.
2. Det er noe galt med bloggstatistikken min - jeg har ikke hatt null besøk siden første gang jeg skrudde på det innstikket, men nå påstår den plutselig at både dagen og gårsdagen ikke gav meg et eneste besøk fra andre enn min egen IP-addresse. Jeg håper det er noe galt.
3. Jeg kommer ikke til å forandre designet på siden med det første, for etter jeg har kodet alt for mye i det siste, viser det seg at jeg mistet gnisten litt. Dere får overleve slik det er inntil videre. Takk for tilbakemeldinger, forresten.

Som dere sikkert har lagt merke til innen nå, om dere leser dette og har vært innom før, har det skjedd noen forandringer her inne. Jeg gikk rett og slett forferdelig lei det gamle layoutet, og bestemte meg for å lage et helt nytt. Plutselig kom inspirasjonen over meg, og selv om resultatet nok kunne vært tusen ganger bedre, er jeg skrekkelig stolt over hva jeg har klart helt på egen hånd.

Ting jeg føler dere burde vite:

1. Dette designet er kanskje ikke så brukervennlig som mange andre, men til gjengjeld er det knakende enkelt! Vel, på noen områder…
2. Grunnen til at det henger en lapp ved siden av innleggene som det står “Hjelp!” på, er fordi jeg trenger hjelp. Hva skal jeg gjøre med all den tomme plassen på høyre side? Mine grafiske evner stopper ved å forandre farge og skrifttype, og derfor har jeg ingen anelse om hva jeg skal finne på.
3. Jeg kommer antagelig til å lage et nesten helt likt design i en ikke så alt for fjern fremtid, og da skal det helt klart være med en sidebar. «Hvem trenger vel sidebars?» tenkte jeg, «I alle fall ikke jeg!» svarte jeg meg selv. Men jeg savner det allerede.
4. Jeg spiser Superchips igjen. Én uke uten, og så gikk jeg forbi det på butikken. Jeg har ikke råd, og jeg har ikke godt av det, men jeg klarer ikke motstå den deilige, gule posen med en rød stjerne utenpå. Kanskje like greit, da jeg tror trivselen min ville vært betydelig nedsatt om jeg var helt avholds.

Hva synes dere om det nye designet? Kjedelig? Voksent? Rent og pent? Forferdelig stygt? Og ikke minst; hva skal jeg ha på høyre side?

Hjelp!

At jeg har en grusom døgnrytme er et velkjent faktum, men spesielt forverres det dagen før jeg vet noe kommer til å skje. Da jeg var yngre klarte jeg aldri å sovne natten før bursdagen min, og når jeg tenker meg om, har det egentlig bare blitt verre med årene - som så mye annet. Dette er noe som ligger i familien, og senest tirsdag kveld uttalte mamsen på telefonen «Nå håper jeg du får sove i natt, da. Du vet hvordan vi er… Jeg klarer i alle fall aldri å sovne natten før en stor dag!».

Sovnet 4.07, og litt avhengig av hvilken barnehage du jobbet i (hva regner du som en “liten busstur?”) våknet du 5.38.

- John fra Dubletten

At John klarer å gjette så nøyaktig som dette både gleder og skremmer meg. Spesielt siden han bor i samme by som meg, og jeg har oppgitt adressen min i bloggen i den tro at ingen kom til å gidde å spionere på meg. Jeg merker at angeren kryper inn i sjelen mens jeg skriver dette, og heretter skal jeg i alle fall trekke for gardinene når jeg sitter våken om natten. Man vet aldri hvem som sitter ute med kikkert, gjør man, John? Det andre alternativet er at han bare er skrekkelig god til å gjette; for riktig svar, det er at jeg sovnet rett etter klokken 04.00, og stod opp 05.29! Jeg er en notorisk tidsbruksoverdriver, og setter gjerne av en hel time på en tur jeg egentlig vet tar tyve minutter om jeg går i sakte tempo. Da slipper jeg jo å komme for sent, for å komme for sent er noe av det verste jeg vet. Og det var altså slik jeg endte med å desperat løpe leiligheten rundt med veivende armer fordi jeg hadde forsovet meg til alarmen som hadde gått 04.45. Da klokken var 06.10 var jeg utenfor døren, og klokken 06.30 stod jeg pustende og pesende på en av bussholdeplassene i Olav Kyrres gate. Bussen min gikk forsåvidt 07.15, og etter tre kvarters venting i en morgenkald Bergen by, endte jeg derfor opp utenfor barnehagen klokken 07.40 - tyve minutter før arbeidsdagen min begynte, som nevnt i forrige innlegg. Ingen skal i alle fall få si at jeg kom for sent!

Vinneren i denne situasjonen er helt klart John, og derfor skal jeg skrive noe pent om ham og legge ut link til bloggen hans - jeg synes han fortjener det, så nære som han var. John legger alltid igjen utrolig hyggelige kommentarer i bloggen min. Når John poster i bloggen sin (noe som dessverre er litt sporadisk) er det veldig koselige innlegg. Bloggen han skriver i, Dubletten, deler han med kjæresten sin Ida, og det synes jeg er ekstra stas. Hadde ikke Sigurd foraktet blogging med hver eneste lille kvarke i kroppen sin, ville jeg nok tvunget ham til det samme. Om noen vil lese en veldig koselig blogg som handler om alt mellom himmel og jord, og kanskje få noen koselige kommentarer i din egen blogg: Dubletten!

Taperen er meg, fordi jeg aldri klarer å sove når jeg skal og aldri er våken på riktige tidspunkter. Men, jeg har håp for i kveld! I verste fall kan jeg drikke meg sørpe full på en av halvliterene til Sigurd og sovne på baderomsgulvet.

Gjett når jeg sovnet i natt, og gjett når jeg stod opp i dag morges. Nærmeste gjetning får en link til bloggen sin i mitt neste innlegg, eller bare en koselig omtale. Jeg vet det er å ta hardt i, og at dere nå kommer til å gjette dere til blods for å få slik en gjev og fantastisk premie, men hva kan jeg si? Jeg har på meg spanderbuksene mine i kveld.

Klokken 07.40, tyve minutter for tidlig grunnet min konsekvent drøye tidsbruksberegning, stod jeg klar utenfor barnehagen jeg skulle tilbringe dagen i. Derfra opplevde jeg blant annet at polske barn som ikke forstår norsk, gjerne gjør opp for kommunikasjonssvikten ved å kaste leketøy på de andre barna; og at små, sinte jenter som slår og sparker deg har potensiale til å begynne å hylgråte, plutselig og uten grunn, og gi deg råtten samvittighet resten av den første dagen din. Jeg opplevde også at det er skikkelig koselig når noen instinktivt griper hånden din fordi de trenger noen å leie, og at det ikke er fullt så koselig at de tørker av seg restene av sølepytten de hoppet i på samme hånd. Det morsomste må utvilsomt ha vært da vi lekte med modelleire og denne kommentaren overdøvet alle de andre: «Eg skal lage skikkelig svææærrre, grrrønne manneballerrr! Se på manneballene mine!»

Et lite problem har jeg også oppdaget i barnas mumling og det at de ikke helt har lært seg å snakke tydelig. Om man kombinerer dette med min lave forståelse for vestlandsdialekter, er resultatet en barnehagevikar ved navn Trine som sier “Hæh?!” fem ganger, før hun går for å hente tolk. Utenom dette prøvde jeg å kommunisere så mye som mulig med smil og små grimaser, noe som gjorde at verdens søteste små ansikter lyste opp mot meg, gang på gang. Aw!

Etter jobb sloknet jeg nesten umiddelbart på sofaen, og sov til 21.30. Grøss! Heldigvis merker jeg at jeg enda ikke er riktig våken, så forhåpentligvis kan jeg legge meg ned for å sove igjen når jeg vil. Jeg må bare passe på å ikke holde meg alt for lenge oppe, slik at jeg plutselig våkner igjen - noe som dessverre har store sjanser for å bli en selvoppfyllende profeti når jeg skriver det ned.

Det har seg slik at jeg i det siste har sett etter jobber, og etter anbefaling fra Hilde, sendte jeg inn en elektronisk CV blant annet til Adecco. De ringte meg nesten umiddelbart, og etter to møter hvor de har intervjuet meg og spurt meg om hva jeg vil jobbe med, sitter jeg med sommerfugler i magen og et smil om munnen - for i morgen er min første dag i jobb. Planen min var aldri å jobbe gjennom Adecco, og jeg har nok sittet inne med en del fordommer angående deres muligheter til å gi deg et godt startpunkt i arbeidslivet, men desto gladere ble jeg for å få det motsatte bevist. Fra begynnelsen har jeg sagt at jeg gjerne ville jobbe i barnehage, og de har nesten umiddelbart plassert meg ut i et vikariat i en barnehage som er en liten busstur unna. De har gitt beskjed om at jeg antagelig vil få en del vikariater og strøjobber til noen som trenger barnehageassistent i fast stilling bestemmer seg for å beholde meg, så det blir spennende å se hvor lenge jeg kommer til å farte rundt mellom forskjellige steder.

«Men Trine, du er jo tyve år… Hvorfor sløser du bort tiden på å arbeide, i stedet for å skaffe deg en god utdannelse først som sist?»

Svaret på dette grunner i mange ting, men i hovedsak kommer det ned til dette; jeg ønsker ikke å bruke tid og studielån på å studere nå som det føles feil, og jeg av den grunn ende opp med dårligere resultater (og uten evne til å glede meg over det jeg studerer) enn om jeg venter til det føles riktig. Jeg har tenkt å komme meg tilbake til studiene så raskt som mulig, men når jeg først ikke skal studere, er det ingen grunn til å ikke jobbe mens jeg venter. Jeg har hørt fra alt for mange kanter, alt for mange ganger siden jeg bestemte meg, at dette er en dårlig idé. Variasjonene av tilbakemeldinger er mange, men de vanligste går ut på at jeg aldri kommer til å komme meg tilbake til studiebenken, jeg kommer til å ødelegge min økonomiske sans ved å tjene mer enn jeg får i studielån senere, jeg kommer ikke til å komme inn igjen på studiet mitt neste gang jeg ønsker å studere, jeg kommer til å bli for komfortabel og miste læringsgnisten, og sette meg fast i en situasjon jeg egentlig ikke ønsket å havne i. Jeg har fått utrolig mye pepper fra mennesker jeg forventet støtte fra, og jeg trenger ikke mer av det. Det eneste jeg trenger nå er at noen gleder seg like mye over at jeg har fått en flott jobb som det jeg selv gjør. Det jeg vil gjøre med livet mitt er å ta en høyere utdanning, men jeg vil ikke ta den akkurat nå.

Å jobbe i barnehage tror jeg kommer til å bli utrolig fint. Slitsomt, ja; kaldt og vått, ja; snørrete og fullt av rompevasking, ja. Fullt av latter og smil, ja; en god erfaring for en som gjerne vil ende opp som lærer, ja. Jeg er utrolig glad i barn, og liker å tro at jeg kommer godt overens med dem. Dette blir spennende på alle måter, og jeg merker det kribler godt i magen når jeg tenker på morgendagen.

For de som lurte er dette altså jobben jeg endte opp med på den sengeliggende dagen min, da min konsulent fra Adecco ringte og sa hun hadde funnet en sted jeg kunne jobbe fra denne uken. Jeg hadde riktignok gjort alt forarbeidet for å få jobben i forveien, men jeg liker allikevel å tro at det var noe med dagen jeg tilbrakte under dynen som tiltrakk seg litt hell og et fint vikariat. I morgen går jeg fra en tilværelse som slappfisk og statssnylter til en 08-16-arbeidshverdag. Ønsk meg lykke til!

Da jeg startet bloggen tenkte jeg egentlig aldri at jeg kom til å poste nakenbilder av Lindsay Lohan en vakker dag, men slik skulle det altså bli. Lohan har stilt opp for New York Magazine, og resultatet er så fint at jeg føler jeg må dele det med resten av verden. Jeg har forelsket meg helt i både konseptet og bildene, og både mitt lille fan-hjerte og fotograf-hjerte dunker i gledesrus. Fotografen som tok bildene av Lohan er nemlig den samme som fotograferte Monroe i 1962 på Bel-Air Hotel i California; Bert Stern. Bildene er tatt på samme sted, med samme fotograf, og her er en smakebit av resultatet:

Trykk på linken for å se resten av bildene: Les videre →

Lørdag formiddag gikk jeg og Hilde sammen til sentrum for å shoppe. Hilde shoppet limpistol-lim og en liten pose ilderfôr, jeg shoppet shorts (min første noensinne!), skinnjakke (ditto), dongeribukse, søt hippie-kjole, treningsbukse, treningssko og ny veske. Kremt! Jeg legger det meste av skylden på Hilde, fordi jeg har utviklet et forhold hvor min vilje er veldig ettergivende i henhold til hva hun mener om ting. «Ååh, denne var fin!» sier hun, og jeg plukker den opp og tar den med til kassen. Jeg mistenker at det kan misbrukes grovt om hun noensinne ser sitt snitt.

Etter shoppingen fortet vi oss hjem, hvor jeg lagde en rask tacobaguette til Sigurd mens jeg skiftet og ordnet meg. To tonn sminke og tyve minutter med rettetang senere, med en følelse av å være Sandra Dee etter forvandlingen, løp jeg nok en gang ned stentrappen for å møte Hilde. Lure som vi var tok vi ikke med paraply, noe som resulterte i at mesteparten av sminken rant av og håret begynte å krølle seg allerede før vi var halvveis over Puddefjordsbroen. Vel fremme på Magnus Barfot (les: Bergen kino) var jeg et par hakk bitrere, men klar som et egg for å se Mannen som elsket Yngve. Og jeg elsket den! Jeg gleder meg veldig til å lese boken, selv om den ikke står på førsteplass i køen. Selv om rødhårede gutter har lett for å skremme meg halvt til døde levde jeg meg helt inn i filmen og nøt hvert sekund. Særlig glad ble jeg i soundtracket, og da Joy Divisions Love Will Tear Us Apart ble sendt ut gjennom høytalerne mot slutten av filmen, var jeg forbi solgt.

Etter kinoen gikk vi til Baran for å møte guttene våre. Jeg levde resten av kvelden på Long Island Ice Tea (♥), guttene drakk øl, og Hilde var litt overalt på drinkmenyen. I løpet av kvelden ble vi tatt på fersken midt i baksnakking av gutter som går på jentedoen, - da vi hadde stått utenfor jentedøren og klaget høylydt (etter å ha snakket om det hele veien ned til toalettene), kom en gutt ut fra jentedoen. Jeg så på ham, deretter på Hilde, og sa et noe krasst «Apropos…». Alt var fryd og gammen til rett før han forsvant ut av syne, da han snudde seg og sa «Til informasjon… Så var det unisex-toaletter her en gang i tiden.» Jeg trenger vel ikke å si at jeg ikke følte meg fullt så høy i hatten lenger da. En annen av kveldens store begivenheter var da vi oppdaget at Noddy faktisk satt på et bord rett ved oss. Med lue som stakk opp i en spiss bak, ørene godt plassert i klem foran luekanten så de stakk ut ekstra mye og røde kinn var det nesten skremmende hvor lik han var. Han satt med to kamerater, og jeg og Hilde moret oss stort med å finne på hvor gamle de var, hvorfor de var ute, og gi oss over hver gang Noddy reiste seg og gikk til baren - i ekte Noddygange, med overkropp som følger etter bena. Kvelden avsluttet vi med rullefalafel på Marken, og det var akkurat like godt som sist gang.

Søndag var ganske rolig, og mens jeg i fred og ro nøt noen glass rødvin nærmere midnatt, bestemte plutselig Morten og Stian seg for å komme på et spontant rødvinsbesøk. Det hele endte med at vi var våkne til nærmere fem i dag morges, og det er for meg et under at Sigurd mestret å dra på forelesning i dag morges. Nå som jeg har oppdatert mitt lille hjørne av verdensveven og generelt sett sløst bort hele begynnelsen av dagen på å snorke under dynene, føler jeg det er på tide å stå opp. God morgen!

Som et ikke enda offentlig godkjent forskningsprosjekt satte jeg meg som mål da jeg våknet i dag å ikke stå opp av sengen. For de som lurer på hvor lenge en som skriver blogginnlegg midt på natten sover, er det i dette tilfellet til klokken tolv. I begynnelsen var det enkelt - Sigurd kom hjem fra universitetet og stakk hodet inn med et tilgjort overrasket «Jøss, du ligger her enda?» omtrent samtidig som jeg stakk hånden ned i vesken og fant et par lakrisdrops. Substitutt for frokost må til, og om man tygger på dem riktig, riktig lenge, får man nesten følelsen av at det er noe næringsrikt man får i seg. Nei, man gjør faktisk ikke det.

Jeg har vært ute av sengen mindre enn tretti minutter sammenlagt i dag. Det har vært tissepauser og behovet for å dekke de viktigste primærbehovene som har brakt meg på føttene, om man ser bort fra lakrisdropsene i dag morges. Mat og drikke har jeg selvsagt brakt tilbake til sengen, hvor jeg har krøpet under dynene og kost meg grundig. I løpet av dagen har jeg gjort dette:

• Sett åttehundreogfire episoder av The OC
• Ryddet opp på harddisken og på en mystisk måte fått kjøkkenet til å bli ryddigere
• Fått meg jobb

Konklusjonen er selvsagt at jeg heretter skal tilbringe hver eneste mulige fridag lenket til sengen, siden denne dagen nesten har vært mer produktiv enn de hvor jeg faktisk kler på meg og står opp. Da vi var yngre pleide jeg og vennene mine å snakke om hvor deilig det hadde vært å kunne ha en flyvende lenestol å sitte i hele dagen, å alltid kunne farte rundt i liggesittende stilling og aldri behøve å sitte vondt eller bli sliten av å gå igjen. Hvorfor ikke? Den eneste forskjellen er at sengen ikke flyr og at verden må bringes til din sengekant, fremfor det motsatte.

For de som blir forferdet av å lese dette, får jeg bare forsøke med en slags godtgjørelse: I morgen har jeg planer fra elleve om formiddagen til to om natten, minst. Det blir nok ikke særlig mye sengeligging på meg da.

Mon tro om jeg våkner med liggesår i morgen…