Hilde forsvant ut døren for fem minutter siden, og her sitter jeg allerede og skriver. Jeg mistenker at jeg begynner å utvikle et avhengighetsforhold til bloggen min, men så lenge det ikke går over alle fornuftige grenser lar jeg meg rive med.

Kvelden vår begynte med mat, mer mat og enda mer mat. Jeg har alltid hatt inntrykk av at Hilde er ganske småspist av seg, men i dag viste hun meg altså en helt ny side - en side jeg var glad for å kunne følge opp med egen fråtsing. Vi lagde pasta med ostesaus og spise oste- og hvitløksbaguetter til, og hadde store problemer med å begrense oss. Snart lå vi stønnende på sofaen og begynte å presse ned superchips etter superchips med store smerter og stor innlevelse. Etter en hvilepause og fremvisning av “hvem har størst mage nå som vi har spist så mye?” gikk vi i gang med hårfargingen. Først tok Hilde farge i mitt hår, og så tok jeg farge i hennes hår mens vi ventet på at min skulle virke ferdig. Jeg hoppet i dusjen, hoppet ut av dusjen, Hilde hoppet i dusjen, hoppet ut av dusjen, og så var vi nådd punktet hvor det var på tide å lage ansiktsmaske. Hilde tok på seg jobben med blandingen av avocado, yoghurt og havregryn, mens jeg kom med glitrende intelligente innspill som «Putt den i mikroen, Hilde, da blir den sikkert mykere!». Etter litt frem og tilbake satt vi igjen med en klumpete masse som minnet mistenkelig om oppkast, men som faktisk fungerte skikkelig fint. Det var deilig og avkjølende å ha på huden, og i ettertid kjenner jeg at huden min er mykere enn før, om jeg kjenner ekstra godt etter. Det er godt mulig det er selve nytelsen ved å faktisk ha laget og påført en ansiktsmaske som virker inn på meningen min, men det får så være. Jeg ordnet også øyebrynene mine og smurte meg inn med alskens kremer mens Hilde dyttet i seg enda flere superchips. Sist, men ikke minst, så vi på Sex & the City hele kvelden - faktisk klarte vi å pløye gjennom seks hele episoder. Vi var heldige nok til å få med oss episoden hvor Carrie og Aidan blir sammen igjen etter hun har savnet ham lenge og han fortsatt har litt kjærlighetssorg, hvilket brakte med seg mye aww-ing fra begges side. Jeg merker jeg blir myk og pelsete inni meg bare jeg tenker på det. Aww! Jeg introduserte forsåvidt også Hilde til Lohengrin, gammeldame-sjokoladen som jeg elsker så høyt, og fikk gode kritikker på løpende bånd. Man vet at man har hatt en bra kveld når man har frelst noens smaksløker med en ny sjokolade.

I morgen skal jeg være med på EFIT! Det er et svenskt initiativ hvor man har med seg et kamera en hel dag, og tar ett bilde i timen. På slutten av dagen poster man bildene i bloggen sin, og pinger det på EFIT sine sider. Høres kjempegøy ut! Dessuten mangler det veldig med bilder i bloggen min, og jeg føler jeg gjør litt opp for det om jeg poster mange nok når jeg først poster noen. Logisk.

Nå er det like før jeg sovner sittende, et tydelig tegn på at det er på god tid for meg å lalle. Jeg skal bare spise opp superchipsen som er igjen først. God natt!

Mandagsbarn får vakre øyne.
Tirsdagsbarn blir lett på tå.
Onsdagsbarn får perletårer.
Torsdagsbarn får langt å gå.
Fredagsbarn gjør alle glade.
Lørdagsbarn blir sjelden trett.
Søndagsbarn får største gaven:
Alle dyder under ett.

- Alf Prøysen

Hva slags barn er dere? Jeg er et torsdagsbarn, og det kan vel hende jeg har hatt litt langt å gå innimellom.

I går ble Sigurd oppringt av politiet. Samtalen gikk i nærheten av slik:

Politiet: Hei, det er politiet som ringer.
Sigurd: Hei?
Politiet: Var det du som ringte inn angående en gal mann i [utydelig stedsnavn]?
Sigurd: Eh, nei.
Politiet: Det er greit, ha det bra.

Vi prøver nå å finne ut om politiet har for vane å ringe folk for å spørre om slikt helt uten grunn. For de er vel i alle fall ikke kjent for å tulleringe? Nummeret står registrert på Hordaland politidistrikt, og som Sigurd sa: «Jeg ville forstått det om de ringte fra Stavanger, for eksempel, for da ville det vært åpenlyst at de hadde slått feil nummer. Men de ringte jo fra byen jeg bor i.» Om politiet skulle lese dette, vær vennlige å legg igjen en fornuftig kommentar hvor dere forklarer hvorfor i alle dager dere ringte Sigurd. Jeg er fryktelig nysgjerrig.

I morgen er det torsdag. Det er den fineste torsdagen i uken, slik som det har seg, i tillegg til at det er den eneste. På torsdag kaster jeg Sigurd på hodet ut av leiligheten, og forbyr ham å komme tilbake før det nærmer seg leggetid. På torsdag kommer Hilde på besøk for å farge håret, ta en ansiktsmaske eller to, ha Sex & the City på som bakgrunnslyd, og kanskje vokse leggene om hun kommer seg over pysefaktene og klarer å gro legghårene sine i superfart. Jeg har alskens planer, men føler det er noe jeg har gått glipp av - og derfor spør jeg her: Hva ville dere gjort om dere skulle hatt en jentekveld med en god venninne?

Gårsdagen var fin av flere grunner, men Hilde og Sebastian stod for de fleste av dem.

Etter en rask tilståelse sendt på tekstmelding til Hilde ba hun meg komme for en kopp kaffe på universitetets humanoriabibliotek. En kaffe utviklet seg raskt til lunsj, lunsjen utviklet seg til en lang og god jentesnakk, og så snart Sebastian dukket opp ga Hilde beskjed om at hun var nødt til å gå for å lese igjen om ti minutter; hun skulle jo rekke å studere litt før hun og Sebastian skulle kose seg med mat og kino samme ettermiddag. Ti minutter utviklet seg uten problemer til en time, om ikke mer, og til sist var det kommet til punktet hvor de egentlig hadde ganske dårlig tid om de skulle rekke et måltid før filmen. Våre veier strakk seg i hver sin retning så snart vi nådde sentrum, og jeg tuslet for å få unna et par ærend på Galleriet og Xhibition mens de gikk for å kjøpe billetter og spise. Klokken 17.50 fikk jeg en tekstmelding fra Sigurd, som var på vei nettopp dit jeg befant meg, for å se på kino med noen kamerater. Jeg tilbød meg dermed å vente i byen til han var ferdig på kinoen, så vi kunne gå hjem sammen når det var ferdig - jeg har aldri vært glad i å gå alene i mørket. Han gikk med på det, men planen ble noe forandret - for da jeg stod utenfor Magnus Barfot, primært for å sjekke hvor lenge jeg kom til å måtte vente på Sigurd (til klokken 20.28 for de som måtte lure) kom jeg på at Hilde og Sebastian jo hadde tenkt seg på kino. Etter en liten vurdering av hvorvidt det kom til å bli aktuelt at jeg ville bli det irriterende påhenget når de hadde lyst til å kline innerst i et hjørne i kinosalen, kom jeg frem til at det var bedre å bare spørre. Til alles store glede hadde de tenkt å se på filmen på normalt vis, og jeg dristet meg til å henge meg på som det sagnomsuste tredje hjulet. Det ble riktig så vellykket, også! Klokken 20.44 (Sigurd endte faktisk med å vente på meg) tasset vi ut etter to timer og fjorten minutter med National Treasure: Book of Secrets og traff Sigurd nøyaktig én bygning unna. Kvelden ble avsluttet med to øl og en kopp te på Hectors Hybel og en heller innholdsrik tur hjem til Frydenbø - både veien og studenthjemmet. Sigurd tråkket i en mystisk substans da vi snek oss gjennom en litt gjemt sti for å rekke Spar, og etter det luktet skoene hans en ufyselig blanding av møkk og svovel. Vel hjemme viste han sin kreativitet ved å ta skoene helt fra hverandre, dusje dem i klorin, skylle dem, sette skoene i fryseren og henge sålene til tørk. I dag morges tok han skoene ut av fryseren for opptining, og om man skal stole på ham har de aldri føltes bedre. Det er godt én av oss er kreative når det kommer til problemløsninger.

Hilde og Sebastian fikk aldri tid til å spise sammen, noe som gjorde at vi fikk en invitasjon om å bli med i dag. Klokken kvart over fire pustet og peste jeg meg inn på plassen foran HF (les: det humanistiske fakultet, hvor humanoriabiblioteket også befinner seg) og traff Sigurd og Hilde. Sebastian møtte vi utenfor Kafé Spesial, som er pizza- og pastastedet vi endte opp med å spise på. Jeg husker ikke lenger hva vi snakket om, men tilfredsheten etter en deilig tagliatelle med crème fraîche-saus, rød pesto, moste grønnsaker og spekeskinke sitter fortsatt i kroppen. De tre Frydenbø-beboerne gikk deretter fornøyde hjem, og jeg ble med Hilde en tur på Spar for å benytte meg av tikroners-markedet. For oss med et lite husmorhjerte er det ingenting så frydefullt som tilbudsaviser, og deretter å kunne kjøpe inn det man har sett seg ut. Ikke minst klarte jeg å lure til meg en lett kremost med krydder som antagelig ikke var på tilbud, til tilbudspris!

Hvem trenger vel ekte kjærlighet, når man har kjærligheten til nedsatt kremost?

I sengen min ligger det en myk, varm gutt. Han har blitt vant til at jeg griper tak i hånden hans mens han sover, og lar meg ikke slippe taket selv når han vrir seg rundt i søvne. Han lager ikke en lyd når jeg dytter kalde føtter inn i knehasene hans, men bøyer bare knærne mer, så jeg blir varm både over og under foten. Jeg kan sovne hver natt med den lille hudkontakten jeg føler meg så alene uten - det trenger ikke være mer enn en finger som rører ved ham, men det må alltid være noe. Jeg kan våkne hver morgen ved å strekke ut armene mine og kjenne at han fortsatt er der, og gjerne utsette alarmen i ti minutter til, fordi vi alltid trenger å nyte den siste magiske tiden før dagen begynner med tidsskjema og gjøremål og svært lite myke puter og dyner. Om ikke det er motivasjon for å sove godt, så har nok jeg misforstått noen grunnleggende prinsipper i livet.

Hvorfor er da kroppen min så uvillig til å la meg få sove i fred og ro? Hvorfor er den nødt til å insistere på at det øyeblikket kroppen min får kontakt med lakenet, skal øynene mine bli vid åpne og tankene mine mer livlige enn noensinne? Hvorfor må jeg føle meg rastløs, planlegge hele neste år til hver minste lille detalj, og deretter gå gjennom planene ti ganger til for å være sikker på at jeg ikke skal få så mye som en liten blund på øyet før soloppgang?

Jeg skal gå for å prøve å sove igjen nå. Og kanskje teller rifter i soveromstapeten. Og kanskje tenke på hva slags farge som hadde gjort seg bedre der inne. Og kanskje tenke litt på hva jeg og Hilde skal gjøre på jentekvelden vår. Og kanskje jeg skal planlegge ukens måltider. Og kanskje jeg skal høre på sirenene fra byen, og huske at vi bor i en storby selv om jeg hele tiden glemmer det, for det er sirener hver eneste dag, mange ganger om dagen, så det er helt sikkert en storby. Og kanskje jeg sovner, om jeg er riktig heldig, før klokken tåpelig går over til klokken vanvidd. Kanskje. Kanskje.

Jeg håper dere sover.

I dag er en perfekt søndag.

Gårsdagens besøk av Morten og Stian ble avsluttet en kort stund etter Sigurd var kommet hjem fra sine nattlige aktiviteter, og vi tuslet slitne og fornøyde til sengs, hvor vi sovnet så å si umiddelbart. I dag våknet jeg ikke for tidlig, ikke for sent, til en pølsegrytefrokost (om man ikke kan spise middag til frokost på søndager, når kan man da?) og Pushing Daisies. Fire episoder i vekslende armkroker senere har jeg funnet nok en stor kjærlighet; Pushing Daisies er en av de søteste, morsomste, fineste seriene jeg har sett på lenge.

Ned possesses the unique talent of being able to bring the life to dead merely by touching them. However, the person may remain alive only for one minute, or else someone else dies for them. A second touch will render the person dead again, unable to be revived. Through his connections with Private Investigator Emerson Cod, Ned revives his childhood sweetheart, “Chuck” (Charlotte). The trio, aided occasionally by Olive Snook, helps solve the mysteries of various murders, whose murderer is often surprising.

- The Internet Movie Database, IMDb.com

Chuck: I can’t even hug you? What if you need a hug? A hug can turn your day around.
Ned: I’m not a fan of the hug.
Chuck: Then you haven’t been hugged properly. It’s like an emotional Heimlich. Someone puts their arms around you and they give you a squeeze and all your fear and anxiety come shooting out of your mouth in a big wet wad and you can breath again.
Ned: That’s fine for someone else to do if I’m choking on something other than emotion, but you can’t touch me.
Chuck: So a kiss is out of the question?
Ned: … I’ve lost my train of thoughts.

“As he stared at her, he reached around his back and held his own hand, pretending he was holding hers. And at that very moment, she was pretending to be holding his.”

Utsikten vår

Jeg glemte helt at vi har en utrolig utsikt å skryte av her i Frydenbøveien, men heldigvis minnet Liv meg på det etter forrige innlegg. Det er jo ikke alle som har muligheten til å tasse ut på stuen i morgenkåpe og ha dette som det første som slår mot en. Vi har dessuten en veranda på denne siden av leiligheten, hvor vi har i nærheten av 180° utsikt utover Bergen, om ikke mer. I dette bildet ser man bare en brøkdel av hva jeg ser om jeg snur meg for å titte ut av vinduet. Noe lenger mot venstre ligger Fløybanen, i midten er den vindfulle Puddefjordsbroen, og til høyre ser dere Ulriken. At Bergen er så våt og regnfull er bare tøys, vi har hatt flust av fint vært siden vi kom hit! Dommedagsskyene som truer over himmelen og den mulige ankommende stormen i det jeg skriver dette, er selvsagt helt uvesentlige.

Spars store pølsesalg lurte meg til å kjøpe inn alt for mye mat, så fremover kommer det til å bli mye pølsemat til middag. I øyeblikket venter jeg på at inspirasjonen skal komme over meg til en flott pølsegryte - hittil er planen å eksperimentere litt med hakkede tomater, men jeg regner med at et godt måltid åpenbarer seg for meg hvert øyeblikk. Tilbake til grytene!

De siste dagene har jeg vært usedvanlig flittig, og faktisk ryddet hele leiligheten! Det er utrolig hvor mye man får gjort med Tools Lateralus snurrende ut gjennom høytalerene. Unntakene for min flittighet er pulten på arbeidsrommet (hvor Sigurd har nektet meg tilgang, siden han har orden i sitt eget rot der) og kjøkkenet. Jeg ville nemlig ikke ta kjøkkenet denne gangen, og tilbød meg å ta samtlige andre rom om jeg fikk slippe - noe Sigurd raskt takket ja til. I alle fall har jeg både ryddet og vasket, og i anledningen tenkte jeg å poste noen bilder av hvordan vi bor. Det ble så mange bilder at jeg gjemmer dem under linken under. Klikk for å komme på et virtuelt besøk!

Les videre →

Siden jeg lå litt på etterskudd i 52-planen min, bestemte jeg meg for å slå to fluer i én smekk og kjøre to måltider samtidig. Denne gangen skulle hjemmelaget lasagne med oliven- og ostebrød lages! Bilder fikk jeg ikke tatt annet enn av det ferdige resultatet, og fordi jeg brukte en oppskrift fra en side full av nøyaktige mål, beskrivelser og bilder av absolutt alt, tenker jeg heller at jeg linker dere videre. Siden jeg snakker om er en matblogg av høyeste klasse, full av bilder som får munnen til å løpe i vann selv fra første blikk. The Pioneer Woman Cooks! anbefales til alle, og direkte linker til måltidene jeg laget i kveld finner dere i min beskrivelse av rettene, lenger ned.

Bilde hentet fra thepioneerwomancooks.com

The Best Lasagna. Ever. var en tittel jeg falt pladask for, og dermed var pent nødt til å prøve meg på. Etter utrolig mye slit med å konvertere amerikanske mål til norske, og lete butikken rundt etter ingredienser jeg ikke hadde sjanse til å finne, følte jeg at jeg kunne begynne på selve matlaginen. Jeg byttet ut det meste i håp om at det ikke kom til å vises for godt på det ferdige resultatet, - noe det heller ikke gjorde! Lasagnen så nærmest prikk lik ut som den på bildet, og den falt i smak hos samtlige gutter i testpanelet (les: Sigurd - min søte kjæreste og faste testpanelmedlem, Morten og Stian). Faktisk skrøt de den langt opp i skyene, noe jeg fant mistenkelig siden samtlige jenter i testpanelet (les: meg…) ikke likte den noe særlig i det hele tatt. Etter fire biter hadde jeg fått mer enn nok av den dominerende cottage cheese-smaken, og til og med guttene innrømmet at det ble litt mye av den merkelige ostesmaken som lå og lurte midt i lasagnen. Kjøttsausen var kanskje verdens største suksess, og så lenge noen spiser opp maten min sier jeg meg fornøyd. Jeg er tross alt urimelig kresen. Neste gang jeg lager lasagne prøver jeg nok en egen vri på denne oppskriften!

Bilde hentet fra thepioneerwomancooks.com

Olive Cheese Bread - elegant oversatt av meg til “oliven- og ostebrød”. Kreativt, hva? I og med at jeg forakter oliven i alt utenom søppelkassen, kan man godt si at dette ikke var en stor slager hos meg. Men jeg visste jo selvsagt på forhånd hvor lite glad jeg er i oliven, og grunnen til at jeg laget dette er god nok; for selv i min omsluttede, lille kresenverden klarer jeg å se ting som kanskje slår an hos andre. Siden jeg er fullt klar over at en av Sigurds favoritting i verden (utenom fruktkjøtt i appelsinjuicen og sylteagurk, altså) er oliven, tenkte jeg det kunne vært et godt tilbehør for de som utgjør den ikke-kresne delen av kveldens testpanel. Og det ble det! Fra første bit var alt jeg hørte lovord, og til og med Morten - som for kvelden var på den kresne anti-oliven-siden av panelet - syntes det var ganske godt. “Bare litt mye oliven,” i følge ham, men ingenting som stoppet ham fra å pirke av mesteparten og glefse i seg resten. For de som er glad i oliven er nok dette veldig, veldig godt, så den anbefales! I alle fall om du vil kokkelere deg vei inn i hjertet på noen som er glad i oliven.

Om du tilfeldigvis befant deg på SIB Vektertorget i Bergen litt etter 19 i dag, og tilfeldigvis fikk øye på et sjanglende vrak på vei mot døren midt i høy- og lavintensitetstimen, fortvil ikke. Det var bare meg, og det går bra med meg. Hilde presterte, som den reddende engel hun er, å dra meg med på treningstime for å lette på humøret mitt. Humøret mitt ble lettet, det - i alle fall frem til jeg innså at jeg ikke hadde treningssko. Hilde var nok en gang en reddende engel og stilte opp med sitt eget ekstrapar med treningssko, det er ingen ende på hennes godhet. Streken i regningen oppdaget jeg ikke før det viste seg at selv kun ett nummer for stort i skostørrelser kan være fatalt. I alle fall for føttene mine. Etter jeg hadde gjort mitt beste for å følge med på en time jeg ærlig talt ikke hadde store premisser for å følge med på, hoppet og deiset litt, og veivet litt med armene halvt i hysteri, halvt fordi det så riktig ut, nådde jeg punktet hvor det å skli rundt i for store treningssko ikke var så kult lenger. Med et par deilige vannblemmer på storetærne trakk jeg meg tilbake og innså nederlaget.

Puh.

Om ikke annet har jeg vært på min første treningstime på alt for lenge, og vi kan bare håpe at dette blir den første av mange.