Jag vet att du sover
Känner värmen från din hud
Bara lukten gör mej svag
Men jag vågar inte väcka dej nu

Klokken er null fem trettitre og mens jeg taster inn ord på tastaturet vender en myk, varm kropp seg rundt i sengen ved siden av meg. Sommerfugler flakser i magen min, blodet mitt bobler og jeg smiler. Og jeg smiler. Og jeg smiler. Pusten hans er rolig, avslappet, og i søvne legger han en arm rundt livet mitt og leppene hans trekker seg såvidt opp i munnvikene. Jeg ser på ham og ser en fortid, en nåtid og en fremtid. Man vet aldri hva som kommer, men jeg vet at inntil videre, inntil han ikke lenger glipper på øynene og smiler når han skimter meg i mørket; inntil jeg slutter å krølle meg inntil ham og trekke inn den trygge lukten av to år, én måned og tjueåtte dager; inntil vi ikke lenger ser hverandre inn i øynene og ser et speilbilde av oss selv, er han min. Jeg får ikke sove, men så lenge jeg har dette, så lenge jeg har ham, er jeg lykkelig.

Och utan ett ljud
Mitt hjärta i din hand
Har jag tappat bort mitt språk
Det fastnar i ditt hår

Vad vore jag
Utan dina andetag

Kjære universet,

I dag lurer jeg på om det går an å slå opp med hele livet mitt.
Ser gjerne en ny begynnelse i nærmeste horisont, håper på raskt svar.

Med vennlig hilsen,
Forferdelig Frustrert.

I dag har jeg og Mette vært på romantisk middag med hverandre.

For noen dager siden var vi romantiske med matchende tunger hos Anja.

(Klikk på bildet for større versjon.)

Jeg og Mette har vært venner fra vi var åtte, og folk har forvekslet oss fra dag én. Vi ligner ikke nevneverdig mye på hverandre, synes vi i alle fall, så hva er det som gjør at folk absolutt ikke klarer å se forskjell? Med tanke på at jeg ikke klarte å se forskjell på Katrine og en annen blond jente i klassen den første uken av videregående, har jeg kanskje ikke så mye jeg burde si… Men allikevel, de som blander oss er våre nærmeste venner - deriblant Sigurd. Sigurd! Jeg anser det som intet annet enn urovekkende.

Jeg fatter ikke hvorfor, for jeg har klart å unngå denne følelsen siden jeg startet å skrive her i januar, men jeg vil begynne på nytt. Helt på nytt. Jeg føler meg helt ferdig med det jeg alt har skrevet, og vil starte med blanke ark, nytt utseende, nye ord, nye følelser. Tydeligvis har jeg ristet litt for hardt på hodet og løsnet en bit som hittil har sittet fast, for det klør så avsindig i fingrene mine etter å gjøre samtlige innlegg hittil private.

Jeg vil begynne på nytt. Burde jeg?

De siste dagene har jeg ikke hatt tid eller overskudd til internettet (dette er ord jeg aldri før har sagt, og antagelig ikke kommer til å si igjen på flere år), men dette er hva jeg har foretatt meg:

Hørt på The Doors mens regnet pøste ned i solskinnet utenfor bilen.

Kjørt inn i soloppgangen med tre fine mennesker.

Sett ting jeg aldri trodde jeg noensinne kom til å se.
(Marlen og Mathias med en liten sneip på fanget, for eksempel.)

I lock the door and lock my head
And dream of butterflies instead

I mangel på steder å være når vi alkoholerer oss, tar vi i bruk hybelen under huset til foreldrene mine. Der er det lite plass på gulvet, i tillegg til at det eneste møblementet er en dobbeltseng, og da sier det seg selv at åtte venner i én seng er et naturlig utfall.

Fra venstre: Christine, Audun og gjengens selvutnevnte blekfisk.
Bilde: © Christine Johannesen

Deretter ble det meste tåkete.

… Hvorfor har jeg sand i skoene mine?

«Hva er egentlig klokken nå?»
Jeg, Christine, Henrik og Morten sitter i bilen, og sistnevnte kommer med spørsmålet.
«Tretten over tirsdag,» svarte Henrik, og jeg synes det var en fryktelig fin ting å si.

For litt over to Ã¥r siden satt en hel gjeng av oss i sengen til Mathias, langt ute i inngrodde Jondalen, der ingen skulle tro at noen kunne bo. Vi spilte MarioParty 64, og jeg ledet overlegent. Mathias oste av sinne over det, og like før jeg skulle bli tildelt alle stjernene i hele spillet og bli kongen av Yoshi’s Island, trykker han pÃ¥ RESET.

I litt over to år har det klødd i fingrene mine etter den perfekte hevnen.

I dag satt en hel gjeng av oss i stuen til Mathias, langt ute i inngrodde Jondalen, der ingen skulle tro at noen kunne bo. Vi spilte MarioParty 64, og Mathias ledet overlegent. Jeg oste slettes ikke av sinne - for der jeg satt, jobbet hjernen min pÃ¥ høygir. Mot slutten av de tyve rundene, like før han skulle bli tildelt alle stjernene i hele spillet og bli kongen av Yoshi’s Island, glir jeg diskret ned fra sofaen til gulvet… og trykker pÃ¥ RESET.

I natt skal jeg sove bedre enn jeg har på over to år.

I laugh along, but inside I know it’s true;
being in love is totally punk-rock.

(Klikk på bildene for større versjoner.)

Bilder & tekst: © asofterworld.com

Å dra på eventyr midt på natten for å finne skumle steder. Å tusle i gressbakker i skumringen og å bli klissbløte på bena av det. Å ligge fire fantastiske mennesker i én dobbeltseng, annenhver anføtes, og snakke om absolutt ingenting. Å høre på god musikk med enda bedre venner. Å le så man ikke får puste. Å se at solen går ned, og å være våken til solen går opp igjen. Å føle at man har all tid i verden, og alle muligheter foran seg. Å ikke klare å slutte å smile.

Jeg er forelsket i sommeren.