Marita fikk låne kameraet mitt og tok bilder fra sitt perspektiv (les: veldig, veldig langt nede). Her venter tre fotogene gutter på at russetoget skal nærme seg. Fra venstre: Pøye, Per André og Jens. To minutter etter dette viste det seg at russen ikke gikk forbi på den siden, så alle flyttet seg til andre siden av veien - dermed mistet jeg kameraplassen min og endte opp med et knippe dårlige bilder.

Men jeg fikk såvidt knipset et av den gamle russebilen vår. Sukk, Tralla-La, hva har de gjort med deg? Den så faktisk ut til å være i god stand, men jeg begynte bare å savne russetiden min enda mer av å se den gli forbi. Tatt deg fra meg, er hva de har gjort.

Trine: Men hvem kjørte egentlig russebilen på vår syttende mai?
Marita: Øhm… jeg husker ikke?
Trine: Hmm, ikke jeg heller…

Til slutt kom vi frem til at det faktisk var en andreklassing som kjørte den for oss, fordi vi ba ham om det. Kanskje like greit, da jeg ikke tror en eneste av passasjerene den dagen var i stand til å kjøre noe som helst annet enn sengen sin. Da vi hadde russetog i 2006 møtte vi opp på Kirketorget bakfulle kl. 15 og sa «Så… hva skal vi finne på i toget?» Årets russetog var kanskje ikke bra, men det var i det minste bedre enn vårt.

Etterpå dro vi på Jonas B. Gundersen for en øl. Guttene har tydeligvis en fast rekkefølge fra venstre til høyre.

Etter ølen var slukt på høykant gikk vi løs på russeavisen. Pøye gryntet høylydt hver gang pinlige fakta om lillesøsteren hans dukket opp. Jeg kjørte mesteparten hjem, etter lovnader om å treffes mer i sommerferien - noe jeg denne gangen skal gå sterkt inn for å holde. Etter all klemmingen lukter det Pøye og Jens av hele meg. Det kan jeg overleve, de lukter godt.

To timer senere sitter jeg pÃ¥ pappas datamaskin med et rødvinsglass og trykker som en gal pÃ¥ “Login”-knappen. Deretter fant jeg, Morten og Sigrid ut at early access er utsatt i tre timer, og at vi dermed har frem til 22 pÃ¥ oss før vi kommer inn. Jeg var klar som et egg for en og en halv time siden, sÃ¥ om det ikke Ã¥pner om en og en halv time til, blir det brÃ¥k.

Håper alle har og har hatt en strålende syttende mai med fint vær.
Her snødde det da jeg våknet, mens i Bergen er det strålende sol og fjorten varmegrader.
Gratulerer med dagen, Norge!

I follow the night,
Can’t stand the light.
When will I begin to live again?

One day I’ll fly away,
Leave all this to yesterday.
What more could your love do for me?
When will love be through with me?
Why live life from dream to dream,
And dread the day when dreaming ends.

One day I’ll fly away,
Leave all this to yesterday.
Why live life from dream to dream,
And dread the day when dreaming ends?

One day I’ll fly away.
Fly, fly away.

Det er vanskelig å tro at det er fire år siden jeg og Mette satt utenfor Rimi på Gamlegrendåsen og tok bilder, ivrige etter å komme oss ned til sentrum. Det er fire år siden vi tok bilder hele veien videre til byen, og endte opp på vorspiel hos Eivind. Det er fire år siden jeg følte meg overraskende voksen fordi Eivind hadde egen hybel på loftet hos en familie i Stertebakke. Det er fire år siden vi dro til byen, og jeg hang i Gågata mens Mette prøvde å snike seg inn på Beats med falsk legitimasjon. Det er vanskelig å tro at det er nøyaktig fire år siden vi gikk hjem da det fortsatt var lyst ute, og sovnet i dobbeltsengen i huset til foreldrene til Mette. Det virker som en evighet siden huset tilhørte dem, men akkurat denne dagen føles som bare et øyeblikk siden.

Det kjennes ut som om vi var seksten i går. Av og til lurer jeg på hvor de siste fire årene ble av, og hvorfor tiden fra jeg var seksten til jeg ble tyve har gått så fort at jeg bare husker en brøkdel. Men noen dager står altså helt klart for meg, som om det skulle vært i går. Jeg savner Mette, jeg savner meg selv, og jeg savner meg og Mette sammen. Selv om jeg ikke ville byttet de siste fire årene mot noe i verden, hadde jeg ikke hatt noe imot å leve gjennom dem én gang til.

16. mai 2004 var vi unge, fri, uten ansvar og bekymringer. I år er vi allerede på den store nedoverspiralen - kroppene våre forfaller vel fra man er omtrent tyve, vi ser på sekstenåringer og lurer på om vi var like unge da vi følte oss så voksne, vi har et ansvar for oss selv som vi ikke har annet valg enn å ta i bruk, og er nedlesset av bekymringer.

Jeg lurer på hva jeg tenker fire år fra nå.

It hurts to set you free
But you’ll never follow me
The end of laughter and soft lies
The end of nights we tried to die

Skru opp lyden. Len deg tilbake. Lukk øynene.

Nyt.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal si at jeg tenker på deg, så jeg skriver det ned. Leser du dette? Neppe. Om du gjør det, tenker du vel at det ikke er om deg. Jeg trenger å få det ut, så jeg skal skrive det selv om jeg vet det ikke kommer frem. Slik kommer det i alle fall frem til noen.

Jeg klarer ikke ta kontakt med deg. Det tror jeg du vet, og jeg tror du skjønner hvorfor - i det minste håper jeg du skjønner hvorfor. Jeg vet ikke om du tenker på meg, om du savner meg, om du hater meg eller om du er glad i meg. Jeg vet ikke om det har forandret seg fra da til nå - eller fra den gang til da, for den sakens skyld.

Men jeg er virkelig lei meg for hva som har skjedd. Og jeg tenker på deg. Og jeg håper og tror at du klarer deg. Og jeg var glad i deg. Og jeg skulle ønske det gikk an å sende følelser fremfor ord. Og til tross for alt, har jeg aldri ønsket deg noe vondt. Og jeg skulle ønske jeg ikke gikk tom for ord, men det viser seg å være vanskelig å skrive noe man ikke vil sette ut i verden ved hjelp av ord.

Og mest av alt skulle jeg ønske du leste dette og tenkte at det var om deg, bare for et lite øyeblikk, og i det lille øyeblikket - da skulle jeg ønske det hjalp.

For 5 år siden…
… var jeg 15 år. Tiende klasse nærmet seg slutten, og jeg var på vei mot en normal klesstil etter et par år på den noe mørkere siden (må alle gjennom en slik?). Jeg hadde akkurat blitt skrevet ut fra sykehuset etter komplikasjoner som fulgte med kyssesyken, en sykdom jeg hadde vært dum nok til å pådra meg ved å drikke av glasset til noen som hadde det. 15-årige Trine hadde tenkt «Pfft, så smittsomt er det ikke!» Jeg hørte på Evanescence og Staind som om livet mitt skulle avhenge av det, og jeg hadde skrevet daglig i en engelsk dagbok i nesten to år. Lite visste jeg at fem år senere skulle jeg ha både den, en til, og en norsk blogg.

For 3 år siden…
… var jeg 17 år og nærmet meg slutten av andre klasse på videregående. Jeg og Marita var på utkikk etter en russebil til neste år, og var i full gang med å planlegge alt vi skulle gjøre da vi plutselig falt over bilen som skulle bli vår. Ved hjelp av en ekstremt tørr spøk i kantinen på Kongsberg Videregående Skole ble bilnavnet Tralla-La skapt, og vi fant til sist seks andre villige: det endte med meg, Marita, Katrine, Mette, Jens, Henrik, Audun og Mathias. De to sistnevnte var fullstendig fremmede for meg da vi ble enige om sammensetningen, og i dag er de noen av de vennene jeg er aller mest glad i.

For 1 år siden…
… minus én dag, var jeg 19 år gammel, og nøyaktig ferdig etter et år på Bjerkely Folkehøgskole. Jeg hadde sittet oppe hele natten og skrevet avslutningstalen jeg skulle holde. Da navnet mitt ble ropt opp og applausen runget gjennom salen var det såvidt jeg klarte å vakle meg på skjelvne gelé-ben opp til scenen. Der fortalte jeg alle med skjelvende stemme hvor mange sekunder vi hadde tilbrakt på folkehøgskolen, om alle de uforglemmelige øyeblikkene og om talentet som lyste ut av øynene på elevene som satt på rekke og rad i salen. Jeg holdt på å falle overende, og strevde hardt for å forestille meg den mest konservative læreren og hans kone naken - et tips som utrolig nok virker bedre enn man tror. Plutselig var jeg ferdig og ble nok en gang møtt av rungende applaus, men denne gangen også tårevåte blikk fra gode venner.

For 3 måneder siden…
… hørte jeg på Led Zeppelin og funderte over livets dypere mysterier. Ikke så fjernt fra hva jeg gjorde i dag, da Led Zeppelins Stairway to Heaven gled ut fra høytalerne i bilen og jeg kjørte bortover med et smil om leppene, mens jeg tenkte på hvor mye jeg skulle gitt for å la det øyeblikket vare evig. Jeg tror Led Zeppelin, tanker som går i sirkler og jeg, er en kombinasjon som kommer til å vare livet ut.

I går…
… insisterer jeg fortsatt på at det eneste som hendte var at MacBook Pro-en min led av en kortvarig depresjon, og at livet mitt ikke kommer til å miste det minste lille grann av sosiale aspekter de neste måndene. Nei, nei, langt i fra! Det er jo så sosialt å spille sammen med noen.

I morgen…
… har moren min allerede en timinutters-oppramsningsliste over hva jeg skal hjelpe henne å gjøre. Jeg kan kan ikke si jeg gleder meg så veldig mye til å handle blomster jeg ikke vil ha og deretter grave dem ned i et bed som er gjengrodd av ugress, men det gjør dessverre hun. Om noen vil skifte parasollfot med henne, i stedet for meg, er det bare å melde seg frivillig.

Om ett år…
.… blogger jeg kanskje om hva jeg blogget om i dag, og tenker over hvordan jeg trodde livet mitt kom til å være. I beste fall nærmer jeg meg eksamen etter mitt første semester på lærerutdanningen, i verste fall lever jeg på trygd, potetgull og Age of Conan. Kremt… Tenker vi satser på første alternativ. Leser du dette, fremtidige Trine? Skjerp deg!

Jeg tikker…
Her er det slettes ingen tvang, men om jeg får lov å ønske meg noen, blir det disse:
Hilde,
Maria,
Drea,
& Une.
Ellers kan den som vil stjele i vei, og skylde på meg.

Rundt klokken Ã¥tte i kveld satte jeg i gang med eventyret som skulle knuse hjertet mitt ved Ã¥ gjøre min splitter nye MacBook Pro fullstendig ubrukelig. Dette var langt fra det ønskelige resultatet; faktisk ville jeg at det motsatte skulle skje. Mitt mÃ¥l var Ã¥ forbedre den. Mitt mÃ¥l var Ã¥ kjenne et smil bre seg over leppene mine etter en oppgave mestret med glans. Mitt mÃ¥l… var Ã¥ installere Boot Camp.

For de uopplyste har Wikipedia noe lurt å si om Boot Camp:

Boot Camp is a utility included with Apple Inc.’s Mac OS X v10.5 “Leopard” operating system that assists users in installing Microsoft Windows XP or Windows Vista on Intel-based Macintosh computers. Boot Camp guides users through non-destructive re-partitioning (including resizing of an existing HFS+ partition, if necessary) of their hard disk drive and using the Mac OS X Leopard disc to install Windows drivers. In addition to device drivers for the hardware, the disc includes a control panel applet for selecting the boot operating system while in Windows.

Stegene stod klart for meg. PÃ¥ bordet foran meg lÃ¥ en CD med tusj-skriblerier som fortalte meg at den inneholdt operativsystemet Windows XP Professional med Service Pack 3. I hÃ¥nden min hadde jeg “Boot Camp: Installing and Setup”, en brosjyre pÃ¥ tjuefem sider med steg-for-steg-beskrivelser av hva jeg mÃ¥tte gjøre. PÃ¥ skjermen var Boot Camp-assistenten klar for mine ivrige museklikk, og ikke en tanke streifet meg om hvordan det kunne gÃ¥ galt.

I begynnelsen gikk alt veldig fint. Installasjons-CDen gled glatt inn i MacBooken, og den noe ubehagelige, blÃ¥ Windows-skjermen dukket opp og gav meg beskjeder og stilte meg spørsmÃ¥l. Partisjonsstørrelse? Produktnøkkel? SprÃ¥k? Tastatur? Jeg svarte, trykket og klikket til skjermbildet var det kjente landskapet med grønne bakker, blÃ¥ himmel og hvite skyer. “Bliss.” Og det var omtrent da, midt i et digert glis, at øynene mine streifet neste punkt i installasjonsguiden. «Vennligst sett inn Mac OS X-CDen for Ã¥ installere blant annet drivere til audio, video, nettverk og Boot Camp-assistenten i Windows.»

Jeg lurer pÃ¥ hvor langt det er fra Kongsberg til Bergen. Det tar mellom syv og ni timer med tog, og det tar nesten fire med fly, om man regner med toging, venting, letting og landing. At CDene som fulgte med MacBooken min ligger i Bergen, er en selvfølge. Hva skulle jeg vel trenge dem til, her i Kongsberg? Ingenting! Ingenting i det hele tatt… Ã… sitte fast i en Windows-installasjon nÃ¥r man foretrekker Mac OS X, og etterhvert innse at uansett hvor mange ganger du restarter maskinen, vil den ikke skifte til der du har drivere, filer, følelser, er aldri hyggelig. Det var det heller ikke i kveld. Etter to timers frustrasjon fant jeg en muligens ulovlig nedlasting av noe som ser ut til Ã¥ være en helt grei installasjon av Mac OS X. Det er i skrivende øyeblikk fjorten timer igjen av nedlastingen, og den har allerede stÃ¥tt en god stund, og jeg kan ikke gjøre annet enn Ã¥ vente.

Før dere gråter deres bitre tårer skal dere vite at den ikke er ødelagt for godt. Det er bare midlertidig. Midlertidig er et ord som ikke smaker godt, uansett hvilken forbindelse det er i. Midlertidig lykke er ikke bedre enn midlertidig smerte, og jeg ville helst foretrekke å unngå begge. MacBook Pro-en min vil bli i orden igjen, forhåpentligvis i morgen. Jeg har sittet i timevis og klekket planer, om jeg skulle være så uheldig at denne installasjonen ikke fungerer. Det skal nok ordne seg. Heldigvis.

Nå lurer dere kanskje på hvorfor jeg skrev så omfattende om en midlertidig ødelagt MacBook Pro?

Om jeg skriver det med ekstra liten skrift er det vel større sjanse for at dere hopper over det jeg egentlig burde skrevet om og som jeg nesten er litt redd for Ã¥ fortelle. Jeg forhÃ¥ndsbestilte i dag Age of Conan, og jeg gleder meg som en liten unge. For Ã¥ spille Age of Conan trenger jeg Windows, og derfor var jeg nødt til Ã¥ kjøre Boot Camp, slik at jeg kan ha en Windows-partisjon Ã¥ spille pÃ¥. Kommer dette til Ã¥ gÃ¥ utover bloggingen min? Jeg tenker jeg avslutter med Mortens gullkorn (etter han ogsÃ¥ forhÃ¥ndsbestilte i dag): «Snakkes om to Ã¥r…»

Jeg liker Morten fordi:

&! Vi snakker sammen fullstendig uanstrengt, og ingen stillheter er pinlige.
&! Jeg kan dukke opp på døren hans i full joggedress uten at han løfter et øyebryn.
&! Han veier opp for min hysteriske spontanitet ved å være en sta grinebiter, slik at vi alltid møtes på midten.
&! Jeg får lov å mobbe ham uten at han begynner å grine.
&! Han kan være frekk som faen uten at jeg gjør annet enn å le.
&! Han holder på alle hemmelighetene mine uten å komme med et eneste kny.
&! Vi sitter vi med hver våre ting uten skyldfølelse; han ser på The Wire mens jeg har kidnappet laptopen hans.

Jeg liker ikke Morten fordi:

&! Vanligvis samles vi i garasjen hans. Mens guttene kan snike seg ut i buskene for å tisse, må jeg helt inn i huset, på toalettet ved siden av foreldrenes soverom. Gjerne mange ganger i løpet av kvelden. Gjerne så jeg blir møtt av en av dem i døren, eller hører en stemme som spør om det er Morten som går der ute.

Jeg liker Morten allikevel fordi:

&! Han er alene hjemme denne helgen og toalettet bare er én trapp ned.
&! Han sitter og ler høyt av og kommenterer The Wire, selv om han vet jeg ikke ser på.
&! Han tidligere avslørte at det er Tress-is i fryseren, selv om han vet at det betyr at den ikke overlever kvelden.

Den tyvende august nitten-åttisyv, omtrent midt på en solfylt ettermiddag, kom jeg til verden på Molde sykehus. Derfra har det vel bare gått nedover oppover. Jeg kikket gjennom mammas store blå boks med usorterte bilder, og fant noen høydepunkter gjennom tidene.

Her er jeg (ett år gammel) og mamma. Fordi vi skulle flytte fra Sunndalsøra fikk vi bildet vårt i avisen. Jeg tror Sunndalsøra er et ganske lite sted med ganske lite å skrive om, men bildet er jo ganske koselig. Om du vil se flere bilder, klikk på linken under.

Les videre →

Da jeg var hjemme for én måned siden dro jeg også på besøk til Katrine. Bilen hennes var begravet i snø, og hun måtte grave den ut for å kunne kjøre noe sted. I dag, derimot, satt vi i bakgården i solskinnet mens en syv måneder gammel herremann lå på gresset og sprellet. Har dere noensinne sett en søtere liten sneip? Ikke svar ja på det spørsmålet, for jeg tror dere ikke uansett.

Praktisk nok har han sensurert seg selv. Samarbeidsvillighet er et ord som står sterkt i sinnet hans, antagelig sammen med «æææææææægh» og brummelydene han entusiastisk spruter (les: sikler) ut.

Kveldens gjøremålsliste ser slik ut:

&! Spise noen biter av pizzaen fra Jonas B. Gundersen (nå er det jeg som sikler).
&! Gå inn på badet for å se om jeg ser tilstrekkelig ikke-sløv ut.
&! Tusle bort til Morten for å møte ham, Daniel, Stian og Mats.
&! Ombestemme meg helt uten grunn, og heller bli hjemme med mams og paps.

Ha en flott fredag, alle sammen.